Utskrift
Kategori: Sykkel
sykkeltur12
Late dager i Setesdalsheiene

Etter en vellykket reise Norge på langs i 2010 ble det ikke enkelt å la sykkelen stå i år. Den gamle blandingshunden "Buddy" var reisefølge på den turen. Den gamle vennen min gjennomførte en tur på nesten 3500 kilometer over fem måneder med glans.

Han er snart 12 år gammel nå, Buddy, og en så lang tur var ikke aktuelt i år. Vi har også fått oss en ny reisekompis, akitatispa "Taran" på fire. Å dra på langtur med sykkel og to hunder medførte at nye hensyn måtte tas, men tur ble det!

Med sykkelen som "kløvhest" dro vi til fjells.

 

 

sykkeltur3
sykkeltur4
Fine sykkelforhold på Nasjonal sykkelrute 3 mellom Kile og Evje.
sykkeltur7
Noen ganger må man bare ta til takke med den plassen man finner..
sykkeltur9
Kveldsstemning ved Ivlungsvannet.
sykkeltur10
Over toppen..
sykkeltur11
Rosskreppfjorden var så nedtappet at vi ikke gadd stoppe der for å fiske denne gang (juni). Det skal imidlertid være fin fisk der, både ørret og røye.

Reiserute

Turen startet utenfor vår egen stuedør i Songdalen kommune i Vest-Agder. Videre over til Hægeland og opp langs Setesdalen til Nomeland. Her fortsatte vi mot Brokke og veien til Suleskard i Sirdal. Et stykke nedover Sirdal kommer vi til Tonstad der vi tok veien østover igjen i retning Sveindal. Fra Sveindal sørover til Bjelland og videre hjem. Dette viste seg å være en rundtur som virkelig satte fart i forbrenningen.

Veien opp fra Nomeland starter med en tre kilometers stigning på 10 grader. Og deretter gikk det bare enda mere oppover, dog ikke så bratt. Vel, vi skulle jo til fjells..

Sykle, liksom..

Med uttrykket "sykkel som kløvhest" mener jeg at sykkelen blir trillet mer enn den sykles på. Grunnen til dette er mitt reisefølge, de to hundene. Av hensyn til dem er det viktig å ikke bevege seg fortere enn at de klarer å følge med i et rolig tempo. Varme spiller også inn her, og varm asfalt. Et annet moment er at tilhengeren bare har plass til en hund, slik at det uansett alltid vil være en hund på beina. Dermed ble det til at begge hundene var på beina hele tiden, og tilhengeren med som sikkerhet om en av dem skulle skade seg eller bli ekstra sliten. Og selvsagt ble det plass til litt utstyr oppi der også.

Nasjonal sykkelrute 3

Vi kom inn på Nasjonal sykkelrute 3 da vi kom til Kile litt nord for Hægeland. Grusvei, men fantastisk å reise på! Lite kupert var den, og gikk gjennom skog og forbi vann langt fra støyende bilvei. Spesielt strekningen Kile - Evje anbefales for familier med barn. En flott tur i fine omgivelser!

Unventet møte!

På vår vei opp Setesdalen ble vi stoppet av ei jente som kom sørover på sykkel. Stor ble forbauselsen da jeg oppdaget at jeg hadde møtt denne jenta før - i Nord Troms i fjor. Buddy og jeg var på vei sørover fra Kautokeino etter å ha vært på Nordkapp, hun var på vei til Nordkapp. Og nå møttes vi i Ose i Setesdalen. Kjempehyggelig!

Brokke - Suleskard

Veien er smal, og trafikken høy. Når det i tillegg vrimler av sau i veibanen er det underlig at så mange våger å kjøre fort der. En og annen sau blir da også drept, desverre. Å rusle over fjellet med sykkel er en helt annen opplevelse. Tungt kan det være, men du verden så koselig. Når været er bra. Det var det for oss det meste av tiden. Men å reise med alt utstyret på sykkel har sine ulemper også. Det er nemlig ikke så enkelt å sette fra seg sykkelen for å ta en tur lenger inn på fjellet for å utforske fiskemulighetene. Ikke med en relativt dyr sykkel stående lett tilgjengelig for folk med store biler og svak moral. Ikke at vi møtte noen sånne, men tanken på muligheten gir i alle fall uro i sjela. Dermed ble det mest til at vi campet i nærheten av sykkelen hele tiden.

Når er det jo slik fatt at mange fine fiskevann ligger langs veien, så helt uten fiskemuligheter var vi ikke. Og så hadde vi fiskekort for hele Njardarheim i lomma. Men DET lot ikke fisken seg imponere av. Alle vann vi passerte eller var innom hadde stor aktivitet med vak og plask stort sett hele tiden. Men bare et par av dem lot seg lure. Den første var vel på ca. 150-200 gram og havnet i panna før jeg rakk å sikre bildedokumentasjon av storfangsten. Den andre snappet Taran direkte av sluken og knasket i seg mens jeg bare ble stående og glo. Den tredje ble med helt opp til vannkanten før den stakk avgårde med et ertende slag med sporden. Som om den sa "hit, men ikke lenger, hihi!" 

Jaja, været var i alle fall bra, og i bagasjen hadde vi noen pakker med RealTurmat. Så da så!

Veien blir lang når man går til fots.

Vi brukte, inkludert et par hviledager, ei uke på å komme oss til Brokke. Så ruslet vi bedagelig over fjellet ei ukes tid, før vi satte kursen over til Sinnes og Sirdal. Vi forflyttet oss et par mil om dagen, sånn omtrent, og lå over en dag når det passet oss. På en av disse overnattingene nede i Sirdal knakk den ene teltstanga mens jeg drev og satte opp teltet. Det var sent på kvelden og knotten oppdaget raskt at vi plundret med noe. Stor knottefest på en ganske irritert Hege. Men jeg hadde med ekstra stangledd, og etter litt plundring kom oss i ly.

Vi kom oss omsider til Tonstad. Og inn på et veistykke som sett fra hundenes side må være "veien gjennom helvete". Aldri skal jeg reise den biten med hunder og sykkel igjen.

Strekningen var ikke så lang, under mila, tror jeg. Men veien er smal, og trafikken høy. To lange tunneler er det også. Varmt var det, varmt nok til at hundene fikk det ubehagelig. Jeg ønsket å stoppe og hvile en dag, men det fantes ingen steder å komme seg til side for å sette opp teltet. Den vanlige veiskulderen med grus fantes heller ikke, og den varme asfalten slet på hundepotene.

Da vi kom oss gjennom den siste tunnelen fant vi en bit av den gamle veien fra før tunnelen. Veien er stengt med bom, men innpå der fant vi oss en plass til teltet under noen trær. Vi stod der i to netter.

Da vi fortsatte mot Sveindal var vi i fin form igjen alle tre. Bra, for veien videre var mer kupert enn man tenker over når man kjører bil. Når været i tillegg er så lummert og fuktig som det var da vi reiste der ble det tungt å bevege seg. Det virket som luften stod stille, og var så fuktig at det ble vanskelig å puste. Vi brukte nesten ei uke på å komme oss tilbake til heimen, men hjem kom vi. Den siste biten i øsende regnvær.

Taran og gamle Buddy fullførte i fin stil, og var raskt klar til nye turer. Men jeg har lovet dem at det er lenge til neste langtur med sykkel langs landeveien. Buddy har labbet nok slike turer nå. Neste gang blir det tur med ryggsekk og kløv. Hvor?

Setesdalsheiene selvsagt! Har jo fiskekort der for hele sesongen! 

Mvh

Hege, Buddy og Taran -i turmodus!

Relaterte artikler:

Norge på langs

Med hund som reisefølge

 

 

Treff: 7898