Mange var skeptiske da jeg tok med meg den gamle hunden min på en sykkelreise Norge på langs sommeren 2010. Hva med såre hundepoter og hard asfalt? Kunne hunden klare flere tusen kilometer langs landeveien? Folk vi møtte på vår vei ble lettere sjokkert da de fikk vite hvor langt vi hadde syklet, og hvor langt vi skulle. Her vil vi dele våre erfaringer rundt dette med å sykle langtur med hund.

sykkeltur
Når hunden er med er det den som bestemmer tempoet. Foto: Tonice Sandseter
hvilested
Buddy trives godt i tilhengeren sin! Foto: Tonice Sandseter
pause
Buddy satte pris på pauser med lek og moro! Bilde fra mobilkamera. Foto: Hege Pedersen
natteleir
Man skal da ikke bare slite heller! Foto: Hege Pedersen
turvei
Heldigvis var det ikke bare trafikkstøy og tunneler. Her fra en turvei mellom Kautokeino og Alta. Foto: Hege Pedersen
fergetur2
En fergetur gir tid til avslapning. Her på fergen mellom Bodø - Moskenes. Foto: Hege Pedersen
reisekompis
Hund som reisekamerat er koselig! Ta godt vare på kompisen din! :) Foto: Hege Pedersen

Forberedelser

Vi reiste jo over 3500 kilometer, fra Finsland øverst i Songdalen kommune i Vest-Agder (1. mai), ned til Lindesnes, og derfra videre langs kysten nordover, via Lofoten, Vesterålen, Andøya, Senja og Tromsø. På Nordkapp ble vi hentet med bil og fraktet til Kautokeino der vi hvilte ut et par uker før vi startet på hjemtur derfra pr. sykkel. Turen endte like nord for Fauske, der vi igjen ble hentet med bil og fraktet hjem. Da var vi i begynnelsen av oktober.

En så lang tur med hund tar man ikke uten først å tenke gjennom noen ting:

Hvor lange etapper?

Hva med varme, solrike dager og varm asfalt? Tilgang til vann og for?

Hva om hunden skader seg?

Hvordan komme gjennom lange og støyende tunneler og sterkt trafikkerte veistrekninger? Bruer? Løse hunder, katter og andre husdyr?

Høsten 2009 gikk med til trening av hund. Jeg valgte å bruke en dobbel barnehenger med tanke på at hunden kunne bli sliten eller skadet. I bunn av hengeren pakket jeg ned sovepose, telt, kokeutstyr og mat for to-tre dager. Oppå dette la jeg et gammelt, sammenbrettet liggeunderlag, slik at hunden kunne ligge godt. Her kunne han hvile uten at vi behøvde å stoppe, og jeg hadde mulighet til å frakte ham dersom han skulle skade seg.

Trening og tur

Nå var det viktig å lære hunden å ligge stille i tilhengeren under forflytning. Buddy lærte dette overraskende fort, og etter noen få treningsturer kunne han ligge/sitte i tilhengeren uten å være koblet. Under turen oppdaget jeg at han selv sa fra når han ville hvile i hengeren, eller når han ville ut og løpe litt igjen. Var han tørst begynte han å kikke ned i veigrøftene, der han hadde funnet ut at det kunne være vann å finne. Da var det bare for meg å stoppe, slippe ham ut av hengeren eller koble ham løs fra Springeren, så ruslet han ned og drakk vann selv mens jeg ventet ved sykkelen. Etterpå stilte han seg ved sykkelen igjen for å bli koblet. Var det ikke vann å finne ble det å hente fram vannkanna i stedet. Jeg måtte alltid sørge for at vi hadde vann.

Varme dager

Det ble veldig varmt noen dager, særlig i lengre motbakker og fjelloverganger. Det var slett ikke lett å finne skygge eller vann alltid, så vann MÅTTE vi frakte med oss. Ble det for ille stoppet vi og slappet av til lenger ut på ettermiddagen og temperaturen hadde gått litt ned. Hele tiden var det hunden som bestemte tempoet og dagsetappene. I alle fall når terrenget var slik at det ble for tungt å frakte ham i tilhengeren. På strekninger som var lettsyklet kunne vi reise atskillig raskere fordi han da kunne ligge i tilhengeren flere mil om gangen.

Han fikk ikke lov til å bære kløv eller trekke. Heller ikke løpe fortere enn lett trav. Da vi startet turen var jeg klar over at det ville bli like mye forflytning til fots som på sykkelen. Lange motbakker foregikk til fots mens jeg leide sykkelen. Jeg syntes dette var enklere enn å tråkke seg gjennomsvett, og hunden kunne følge med i rolig labbetempo. I praksis forløp det meste av reisen med sykkelen som "kløvhest". Vi reiste langsomt, stort sett i gangtempo, men du verden så koselig det var å gå der og småprate med den gamle hunden! Vi "kommenterte" folk, trafikk, geit, sau, dumme katter og dumme løshunder. Kort sagt det aller meste. Vi hadde det ikke travelt.

Asfalt og hundepoter

En farlig kombinasjon, særlig varm asfalt. Forsøk selv å løpe barbent en kilometer på asfalt en varm sommerdag! Asfalt er også veldig hardt for hundepoter, for ikke å snakke om belastningen på leddene. Det var ikke uten grunn av jeg ikke lot han bære kløv eller hjelpe til med å trekke sykkelen. Som regel finner hunder fort ut at det er mer behagelig å løpe på veiskulderen der det kan være grus eller gress. Buddy var veldig flink til å løpe/labbe på veiskulderen der det var mulig. I tettsteder eller byer ble det verre.

Buddy fikk vondt i en fot da vi passerte Bergen. Potene så bra ut, og det var ingen andre skader å se. Det kan ha vært ømme muskler eller ledd, så jeg valgte uansett å stoppe et par dager for å se ting an. Heldigvis gikk alt bra, men hadde han ikke vært i fin form etter tre dager ville jeg tatt ham til en sjekk hos veterinær.

Tenk over: store deler av landet har vanskelig tilgang til veterinær! Dersom det skulle oppstå en skade langt ute på ubebodde veistrekninger med lite trafikk, da kan det gå riktig galt. Derfor er det etter min mening helt påkrevd med sykkeltilhenger når man drar på langtur med hund. Man MÅ ha en mulighet til å frakte den firbente turkameraten til hjelp om noe skulle skje. I våre dager kan man riktig nok ringe etter hjelp, men tenk over at det mange steder fortsatt er lite mobildekning. En annen ting: potesalve! Ikke glem potesalve. Ha gjerne noen potesokker i beredskap også.

Unnabakker er også ille for hundepoter. I alle fall dersom hunden skal løpe ved siden av sykkelen. Går det for fort vil hunden forsøke å bremse. Dermed brenner den potene. Turen KAN være over..

Her kommer tilhengeren inn igjen. Hund i tilhenger i unnabakker fungerte fint for oss. Men pass på. En sykkel med bagasje og en tung tilhenger på slep kan være vrien å kontrollere om farten blir for høy! Hunden kan også bli redd og forsøke å hoppe ut. Turen ER over..

Tenk også på at bremsene slites veldig i unnabakker. De skal tross alt kunne bremse eller stoppe en totalvekt på kanskje mer enn 130 kilo. Ha med reserve bremseklosser!

Tunneler og trafikkstøy

Det er ikke til å unngå at man møter tunneler, lange tunneler. Den lengste vi passerte var på omtrent 7 kilometer. Heldigvis var det forholdsvis lite trafikk langs riks -og fylkesveiene vi reiste på, men det fantes også unntak. Trailere, bobiler og personbiler i lang, lang rekke. Inne i en tunnel høres det godt, og hunden kan bli redd og urolig. Hunden min må være av det nervesterke slaget. Eller døv. Han lot seg ikke merke av all støyen og satt like rolig i hengeren. I tunneler med motbakker ruslet han like elegant ved siden av sykkelen som ellers. Hva med DIN hund? Best å finne ut før langturen starter.

En annen ting er førerne av alle disse bilene. Ikke en eneste gang var jeg redd eller nervøs når en trailer nærmet seg. Folk i bobiler derimot -feriefolk SKAL først til ferja! Uansett. Personbiler også..

Sørg for å være godt synlig! Refleksvest og blinkende lys både foran og bak på sykkelen. Og gjerne refleks på hunden også. Husk nye batterier til lyktene.

Ferger, buss og tog

Jeg fikk ikke testet ut togreise med hund, men i følge NSBs sider skal dette gå helt greit. Likevel, best å sjekke på forhånd.

Buss kan være et problem fordi enkelte selskap nekter hund på grunn av allergirisiko. Buddy og jeg måtte bruke buss gjennom den undersjøiske tunnelen mellom Averøya og Kristiansund. Vi sjekket ruta både på sykkelkartet fra 2007 og nyeste bilkart fra 2010. Begge kart viser at det går ferge, men dette stemte ikke. Fergeruten ble lagt ned i desember 2009, da den nye tunnelen åpnet. Her måtte vi altså uventet bruke buss, noe som gikk greit. Kanskje fordi buss var eneste mulighet dersom man ikke bruker egen bil. Lurt å sjekke på forhånd.

Ferger var ikke noe problem. Det er ikke tillatt å ta hunden med inn i salongen, men kan tas med opp på dekk.

Camping

Vi satset mest mulig på "villcamping" (utenfor offentlige campingplasser), men nå og da er det godt å leie seg inn på en campingplass for å hvile litt ekstra, ta en dusj og vaske tøy m.m. Det var aldri noe problem for Buddy og meg å få plass for telt, men på en NAF-camping i Haugesund ble vi nektet hytte på grunn av hunden (med tanke på gjester med allergi). Hadde sikkert fått hytte dersom jeg ikke tok ham med inn, men dette var ikke aktuelt for meg. Enten er vi i hytte begge to om været er ille, eller vi er ute i teltet begge to. Jeg lar ikke den gode reisekameraten min i stikken.

Vi leide hytte noen flere steder oppover i landet uten problemer. Men man skal altså være forberedt på å få nei.

Sammendrag

Langtur med sykkel og hund går greit dersom vi tenker over følgende:

Hunden bestemmer tempoet. Hundens ve og vel før deg selv.

Sjekk poter ofte. Ved skade, stopp og hvil til de er i orden igjen. Stopp heller litt for ofte enn en gang for lite.

Legg inn lek under pauser, slik at hunden får hygge seg med andre ting enn daglig endeløs traving.

Ta hensyn til at hunden sliter mer med varme enn du selv. Ha alltid tilgang til drikkevann. Ta hyppige pauser.

Tenk over på forhånd hva du skal gjøre ved skade. Det er nok at hunden er uheldig og tråkker på et glasskår. En slik skade kan bety slutt på turen. Ha med førstehjelpsutstyr både til deg selv og hunden.

Etter en lang dag på veien kan hunden la være å spise fordi den er sliten. Jeg fant ut at det var best å fore morgen og kveld, med små rasjoner. Masse vann! Gjerne en liten godbit under pauser. Husk at det er din reisekamerat og skal være med på kosen. Unngå om mulig å endre på foret. Endring av for kan gi diare. Legg inn lengre hvileperioder. Det har dere godt av begge to!

På en sykkeltur er det begrenset hvor mye for man kan drasse på, derfor valgte jeg å satse på vanlig butikkfor. Gjerne poser på to-tre kilo om gangen. Satser du på depoter er du jo nødt til å møte opp for å hente varene. Jeg valgte å være fri til å endre rute etter lyst og behov.

Bruk tilhenger. Hengeren skal først og fremst være forbeholdt hundens behov. Litt last kan du pakke ned, men hunden skal ha plass og mulighet til å ligge behagelig. Vår henger har en lastekapasitet på ca. 35- 40 kilo (dobbel barnehenger fra Biltema). Buddy veier rundt 30 kilo.

Du kommer sikkert som meg til å måtte reise forbi ett og annet arrangement eller severdighet du gjerne skulle opplevd (havfiske, for eksempel?), men jeg valgte bort slike ting fordi jeg ikke ville forlate hunden min på ukjent sted. Kunne han ikke være med, da droppet jeg det.

Å lete seg fram i en ukjent by sammen med sykkel, tilhenger og hund er et kapittel for seg.

Tren på forhånd, slik at hunden er fortrolig med tilhengeren før turen starter.

Etter mer enn 3500 kilometer og fem måneder på landeveien er det ikke tvil om at turen var vellykket for både hunden og meg.

God tur! 

Les mer om turen vår her: Norge på langs >>