Villmark1Hest i Villmark

Det var en fin varm dag i mai. Mannen min kom hjem og fortalte meg at vi ikke fikk ferie samtidig i år.

Hva skulle jeg da finne på? Det er kjedelig å sulle rundt alene. Men på den andre siden… så fikk jeg en fin anledning til å gjøre noe bare jeg hadde lyst til.

Syden og den slags frister ikke meg
Tankene vandret straks til vår frie natur.
Norge har jo så mye flott å by på. Var innom camping og hytteleie, men nei. Falt ikke i smak.

Det måtte være noe med natur sammen med andre.
Min datter på 11 skulle være med, så vi måtte finne noe for oss begge. Rideskoler var det nok av, men det var bare for henne.

Så fant jeg en nettside: Hest i Villmark.

Hest. Jeg var livredd hester. Jaja, dagen var varm og fin og jeg hadde godt mot. Fikk av gårde en mail der jeg spurte om de tok imot en mor som var redd hester og hennes datter. Jada det gjorde de. De hadde hatt utrente ryttere før.
Slik ble det. Meldte oss på en 3 dagers tur i villmark med hest. Dagene fram til turen gikk fort og må si jeg grudde meg mer og mer. Samtidig som jeg gledet meg til å oppleve noe nytt.

Søndagen i august kom. Vi pakket utstyret vårt i bilen og kjørte i seks timer før vi var framme på Hommen gård. Kjørte inn på gården og videre opp i en leir. Turen startet ikke før mandag, så kunne vi overnatte i leiren. Vi var de første på plassen, det var så stille. Tenkte på hvordan det ville være der når mørket senket seg over leiren.. puh.

Ringte og meldte vår ankomst. Da fikk vi vite at han var nede på stasjonen og hentet et par dansker som også ville overnatte i leiren. Må si jeg ble lettere glad da. Så ble vi ikke alene. Da vår leder Anders dukket opp med en mor og datter fra Danmark og satte lyset på i leiren ble alt så mye triveligere.

Anders slo av en prat. Han ville nok kartlegge litt om kjennskap til hester og om vi var innstilt på turen. Jeg hadde ikke mer å si enn at jeg som sagt var redd de dyrene.

Anders var en mann av få ord, men det så ut som han tenkte mye. Det hjalp ikke på magen min som hadde begynt å slå krøll på seg. Min datter har tross alt ridd litt, så hun visste hva hun gikk til. Hun gledet seg stort. Om bare mamma kunne klare denne turen. Mor og datter fra Danmark var ikke så ridevandt de heller, så her slo vi sammen godt mot og fant oss fin soveplass. Jaja, sov og sov.. du kan si vi kvilte, for noe skikkelig blund ble det ikke.

Lang rekkeKl. 09. mandag morgen var det frokost og kaffe inne i ”Purkabar”. Det var et gammelt grisehus som var omgjort til det fineste lokale. Det unike her var at noen vinduer vendte inn mot stallen slik at vi kunne se hestene der inne. Etter frokost snek min datter og jeg oss etter Anders og Astri i håp om litt forhåndsinstrukser før de andre kom kl 12. Det fikk vi. Anders sto ved siden av mens vi hilste på hestene. Før jeg visste ordet av det sto jeg på samme side av gjerdet som hestene og klappen en flott hest. Dette gikk jo fint. Plutselig var det bare meg og hestene på den siden. Tjaha, det gikk jo fint dette her..
”Nå?” sier Anders. ”Går det bra?  Blir det tur på deg på hesteryggen?” Jada, så langt var alt bare fint. Var mektig stolt over meg selv.

Da vi så fikk en grime hver i handa for å hente andre hester nede på jordet følte vi oss så tøffe. Det varte ikke lenge. Anders leste hvilke navn som sto på grima, og pekte på de hestene vi skulle gå bort og hente. Ja vel. Skrittet bort med modige skitt. Fikk grima på og leide hver sin hest opp til stallen. Det gikk jo bare kjempeflott det her. Det hele ble gjentatt, det var flere hester som skulle hentes. Min hesteskrekk var som blåst bort. De var jo så snille og rolige.

Ut på tur


Klokka 12 var vi 11 stk. som var klar til tur. Men først var det deilig mat i ”Purkabar”. Siden fikk vi utdelt våre hester. Min het "Skufur".

Det var lett å finne Skufurs saker. Alt hang på merkede plasser. Da alt var på plass på hestene og hjelmene var på plass leide vi dem opp på banen. Der fikk vi rask og grei informasjon om hest og ridning.

Så kom det unngåelige. Vi måtte opp på hestene. Det gikk som en lek for hestevandt. Og jeg hadde jo sett på film. Opp kom jeg og høyt satt jeg. Litt for høyt. Og løst. Fantes ikke sikkerhet der oppe. Nei dette var ikke kjekt. Det var skummelt.

Litt bedre ble det da fotbøylene ble stilt i rette høyde og jeg ble fortalt hvordan de brukes. Helt til hesten begynte å bevege seg. Kjære folk..er dette gøy? Hesten beveget seg rundt og rundt banen etter de andre. Fikk høre at jeg så veldig alvorlig ut. Ikke rart det. Full konsentrasjon. Dette må bli kjekt for på tur ville jeg. Jeg ville ut i villmarka.

Etter mange runder gikk turen ut fra banen, ned veien, over bilvei og bortover fin grusvei. Jo da, det gikk nå framover. Hesten var fremdeles rolig. Anders spurte: ” Nå, blir det tur i morgen?” Dro litt på det, men jada det blir det. Vi red vel et par timer med litt fart på hestene inne i mellom. Etter at vi var vel tilbake og hadde satt hestene på sine plasser var det middag. Kjempegod middag. Med dessert.

Rast i skogenTrøtte og mette. Gledet meg til en god natt søvn, men først snakket jeg med Anders om at dersom det var mulig, så hadde ikke jeg noe i mot å bare ri halve veien neste dag. ”Sier du det”, sa han. Det ble ikke slik, for min datter ville ha meg med hele turen.

Ok, to timer hadde vi ridd denne dagen. Neste dag var ca. fire timers ridning + pauser. Det var bare dobbelt så langt. Det skulle gå.

Sov helt utrolig godt. Var uthvilt og ved godt mot neste dag.

Etter en herlig frokost ordnet vi niste til turen. Nisten ble lagt i vesker på hesten. Det var en fin gjeng som var klar for tur ut i naturen. Soveposer og bagasje ble kjørt fram til leiren med bil. Det var bare oss og hestene. Vi ruslet av gårde samme vei som dagen før. Over hovedveien og bortover grusveien. Bortover marka og inn i skogen... nedover bakker … opp over berget... langs kanten... over bekker.  Du verden for en opplevelse.

Glemte helt at jeg satt høyt oppe på en hest. Ble bare fraktet inn i naturen på dens ben.  Dette var flott. Dette var opplevelse!
Hestene ble varme og trengte en pause. Da turen igjen skulle fortsette klappet jeg hesten min og følte faktisk at jeg var litt glad i den. Vi var hest og rytter på tur. ”Nå”, spurte Anders, ”går det bra?” Ja. Det er kjekt dette her. Det var ikke bare kjekt, det var magisk.

Etter enda mer natur, stier og skog var det lunsj. Stoppet i en luftig granskog, bandt hestene til hver sitt tre. Fant fram nistene våre og satte oss godt til rette. Vi hadde ridd halve veien til leiren.

Denne gang skulle vi utrente ryttere ri i forveien. De andre skulle vente litt, for de ville gjerne galoppere og trave med sine hester. De ville ta oss igjen og vi ville ri samlet inn i leiren. Vi ble fortalt at det siste stykke var ganske ulendt. Vi måtte stå i bøylene nedover og henge oss fast i manen oppover. Hjelpe meg..

Men hestene gikk på, sterke som de var ...oppover og nedover og vi hang oss fast. Litt galoppering ble det også. Jaja, ikke bare litt, men mye.

”Nå?”, spør Anders, ”er det kjekt?”  Svarte med et stort smil - det er kjempekjekt!

KveldsroLangt om lenge kom vi fram til et nydelig vann. Det lå der så stille og fint. Langs dette vannet skulle leiren ligge, og vi hadde ikke sett noe til de andre ennå. Hadde vi rett og slett ridd fra dem? Da vi red inn i leiren kom de rett bak oss. Hestene ble badet med bøttevann og sluppet ut i inngjerdingene. Vi ble servert middag i teltet.

Og som en sa: maten er så god og fin at selv om vi sitter her i telt og spiser på papptallerkener, føler jeg vi sitter på den fineste restaurant. Dessert ble det denne gang også, og da en av damene fra Danmark dukket fram med festsjokolade fra Nederland kunne det ikke bli bedre.

Jentene tok seg en dukkert. Kanoen lå urørt. De fleste var klar for teltet og soveposen.

For en fin dag! Gledet meg allerede til neste dag!

Dagen etter..


Vi hadde ennå til gode en fin tur tilbake i flott natur. Og ruta var ikke lenger så utfordrene. Skulle bare nyte det.

Klokka 9 var vår trofaste Anne Gro klar med frokosten. Kokt egg, nyrørt jordbær..mmm. Laget meg niste til lunsjen.

Været var stille og varmt. Noen regndråper gjorde det vanskelig å avgjøre om jeg skulle ha på regnklær eller ikke. Det ble ikke. Herlighet, tåler da vann og varmt var det jo. Ville ikke at klamt regntøy skulle dempe turens gleder. Vi gjorde hestene klare. Klarte det nesten helt selv nå. Men hva var det jeg hørte? Snakket de om en annen rute nedover? Nei var det nødvendig da? Jo, det var det. Ny rute tilbake, men den skulle være på omtrent samme nivå. Ja, ja det gikk sikkert fint det og. Men magen var ikke helt sikker. Når sant skal sies så husker jeg ikke hvordan terrenget var det første stykket nedover.

Jeg satt der på min hest i min egen verden. Satt der og tenkte på hvor mange år folk har hatt hester og alt hva de er brukt til. Fantastisk.

Plutselig var jeg fullstendig tilbake. Hørte jeg riktig? Skulle vi ta en omvei for å ri opp en gammel hoppbakke? Nei, det syntes jeg var helt unødvendig. Satt der på min hest og hørte Astri forklare at vi måtte holde godt fast i manen og la hesten jobbe. Holde avstand mellom hestene.

Takk for turen
Tusen takk for turen! :)

Jo da, stolte på at de visste hva de gjorde, men. Phuuu, jeg kunne ikke akkurat ta min hest og ri hjem utenom hoppbakken, selv om det var en tanke. Det var bare å ri fint inn i rekka og følge med..oppover. Oppover ble til klatring. Og enda mer klatring. Hesten jobbet jevnt og trutt oppover, mens jeg lå framover og holdt meg godt fast.

Midt i bakken, da mitt ansikt utrykte bekymring, satt Anders med et blinkende kamera.  Jo da, da kom latteren fram. Dette var kjekt. Utfordrene og kjekt. Hele turen var utfordrende og kjekk.

Min datter og jeg fikk en flott tur. Gode minner videre i livet. Gleder meg allerede til neste gang, for neste gang blir det.

Takk til Anne Gro, Anders og Astri.

Hestene var snille, rolige og trygge. Det var dere også.

Hilsen "Rogaland"  

Tekst og foto: Torhild P.

 

 

Skal hilse fra Anders og si at de også stiller med kløvhest for folk som er interessert i å få fraktet jaktbyttet ut fra skogen. Han tenker spesielt på reinsdyrjakt. ( Red.)