Denne historien er flyttet over fra vår gamle side:

En kompis og jeg hadde bestemt oss for noen dager i fjellet med hundespann for å dra fra hytte til hytte noen dager. Han med sine to alaskan malamutes, jeg med mine tre. To alaskan og en husky.

Turen begynte bra, med glimrende føre, sol og vindstille. Dette var i mars, og det så ut til å bli rene påsketuren. Bortsett fra at vi visst hadde hele fjellet for oss selv. Oss, hundene og en flokk reinsdyr.

Den første hytta lå ikke så langt unna der vi forlot bilen, men siden det allerede var sent på ettermiddagen valgte vi å slå oss ned der for natta. Det ville bli en del tunge stigninger å forsere dagen etter.

Etter et par timer var vi framme ved hytta, og hundene ble tjoret til hver sin kjetting og ”snøanker”. (Vi hadde laget oss noen aluminiumsplater på størrelse med et A4 ark, med ei løkke i midten til å feste kjettingen i. Denne gravde vi ned i snøen og trampet til.) Hundene gravde seg hver sin grop i snøen og så ut til å være riktig så fornøyd. Foring måtte vi vente et par timer til med, slik at de fikk roet seg. Magedreining kan bli resultatet om de fores for raskt etter anstrengelse.

Dagen etter så litt skummel ut med hensyn til været, det så ikke så ille ut der og da, men det lå liksom noe i lufta. Noe som varslet værforandring.
Det skjedde ikke noe. Været holdt seg fint hele dagen, og det tok ikke så lang tid før vi var framme på neste stopp, Bossbu. Lite å fortelle derfra, utover at den hytta ligger i et virkelig flott område, like overfor Bossvann. Et flott sted sommerstid også.

Derfra skulle vi videre til ei hytte jeg ikke husker navnet på i farten, men vi måtte over et område som kaller Ljuven. Ligger ganske høyt, og det var slitsomt å komme seg oppover. Det var jo hundene som gjorde den verste jobben. Sledene var tunge, så vi måtte gå bak og hjelpe dem oppover det verste stykket. For noen hunder vi hadde! Så ivrige de var! Vi måtte passe å at de ikke slet seg ut, og la inn gode pauser.

Da vi var over det verste og kunne gå litt på bortoverski kom den værforandringen vi ventet oss dagen før. Storm! Storm og piskende snø slik at vi ikke en gang kunne se våre egne hunder. Vi befant oss i et område med høye skrenter, og var litt usikre på hvordan snøen ville legge seg der. Ville helst ikke ha hele snøskavler i hodet. Kart var ikke til å bruke, vi hadde ingen holdepunkter siden sikten var lik null. Kompass? Jada, men det nytter ikke å gå etter kompass dersom du ikke har noe å sette blikket på. Man kan jo gå å i riktig retning, men til side for sikker løype. Nytter ikke å gå i riktig kompassretning om det fører deg utover et stup. Det var bare å innse at vi ikke visste helt nøyaktig hvor vi var i terrenget, og at vi måtte grave oss ned. Men hvor? Jeg fikk et kort glimt av en fjellknatt uten snø på toppen, og valgte å grave oss ned i ly av den. Fire timer senere og i stummende mørke hadde vi tjoret hundene og kravlet inn i snøhula. Og det ble totalt stille. Etter så mange timer med stormen piskende rundt ørene var det så vi var blitt døve. Utrolig hvor godt snøen dempet lyden av storm.

Det ble mange lange timer i snøen. Hula var heller ikke av den mest romslige jeg har overnattet i. Vi hadde ikke tid til annet enn å komme oss i skjul fra stormen. Noen ballsal ble det ikke, mer et slags kaninhull.
Langt utpå formiddagen dagen etter var vi ute og kikket igjen. Været var atter en gang som på en deilig påsketur. Sol, vindstille, og masse nysnø. Kaldt. Det vil si, snøen lå stort sett på høykant, klint oppetter alle fjellknauser som hadde lagt i veien for den. Under oss var det bare steinhard skare, et mareritt for hundepoter. Det var da vi oppdaget at sokker til hundene lå igjen på den første hytta..

Min kompis ville likevel fortsette som planlagt, mens jeg foreslo at vi dro tilbake til Bossbu for å hvile ut. Og fordi jeg visste at hundene snart ville begynne å blø av skaren. Fyren ble sur. Jeg ble sur. Visste han ikke at vi var helt avhengig av friske hunder for å komme oss hjem? Det var jo de som dro alt utstyret. Han ga seg ikke. Stakkars hunder.

For første gang gjorde jeg det man ikke skal. Jeg forlot ham der, så kunne han dra dit han ville. Han hadde kart og kompass selv også. Jeg snudde, og dro i retning Bossbu. Tre kilometer senere begynte en av hundene å blø fra potene. Det ble en lang tur, med lange pauser for å spare hundene mest mulig.
Omsider var vi nede på Bossvatn. Lang hvit snøflate med fint føre uten skare. Det var mildere der nede enn oppe i høyden. Hundene så hytta langt der borte og satte opp en vanvittig fart. Her var det bare å henge på. Vi krysset ferske reinsdyrspor underveis, og hundene ville etter. Ikke tale om! Vi kjører ikke etter og stresser reinsdyr på den måten. De trenger å spare energi til å overleve vinteren.

Inne på Bossbu var det bare å fyre opp i ovnen og lage seg litt mat og kaffe. Hundene fikk stell og mat, og sovnet. Jeg også.
Et par timer senere dukket kompisen opp, med utslitte hunder. Hunder med blødene poter. De var mye verre stilt enn potene til mine hunder. Han hadde tydeligvis kjørt dem hardt. Det kom fram at han hadde sett reinsdyrspora og latt hundene ta etter et langt stykke. Det var gøy, fordi hundene fikk sånn fart på seg. Javelja..

Vi ble på Bossbu natta over, og det meste av dagen etter. Hundene så ut til å være i fin form igjen, så vi bestemte oss for å sette kursen ned mot bilen. Han mente at jeg skulle dra før ham, så ryddet han i hytta før han dro. Jeg hadde så trege hunder at han snart ville innhente meg, mente han. Jeg var lei av hele fyren og dro.

Kom ikke lenger enn halvveis før uværet slo til igjen. Lite sikt, men nok til å bruke kompass. Til å begynne med. Det gikk over til det som kalles "whiteout". Alt var hvitt, og bare hvitt. Ingen ting å feste blikket på. Jeg var i merket løype nå, så jeg fulgte kompasset så godt det lot seg gjøre fra stikke til stikke. Men så slapp jeg opp for løypestikker. Et etter annet sted måtte jeg likevel ha tatt av fra kursen. Retningen var riktig, men terrenget var noe mer kupert enn jeg husket det fra turen oppover. Gikk jeg parallelt med løypa? Jeg krysset reinsdyrspor like før, hadde hundene dreiet av uten at jeg merket det? Kompasset sa nei, retningen stemte.

Plutselig forsvant hundene! Jeg bråbremset sleden. Forreste delen var i løse lufta..
Sleden vippet utover et stup! Jeg holdt fast i andre enden, hadde jeg sluppet ville den ha forsvunnet. Hva nå? Hundene? Ikke en lyd fra dem.
Skulle jeg slippe sleden før jeg ble dratt med utfor? Ikke sånn uten videre, alt utstyret var der. Uten det ville jeg fryse i hjel, enkelt og greit. Det ble noen minutter med hektisk hjerneaktivitet. Uten utstyr var jeg ferdig. Da fikk jeg et glimt av hundene. De to bakerste hang i lufta, bare etter seletøyet. Den forreste stod med forbena nede på noe snø, men det så bratt ut videre nedover. Slapp jeg sleden ville de sikkert få den i hodet.
Jeg tok et valg. Skulle jeg stryke med skulle det gå fort, og sammen med hundene. Jeg satte utfor med resten av sleden, samtidig som jeg forsøkte å dreie litt på den i håp om å unngå at hundene fikk den over seg. Et par sekunder senere lå jeg sammen med dem i et virvar av slede, seletøy og skremte hunder. Ikke en lyd var å høre.

Litt under oss var det en slags dalbunn, før det fortsatte nedover. Det snødde kraftig nå, vinden hadde løyet litt. Tung, våt snø. Ypperlig til å lage skred av..
Jeg ga blaffen, tok meg av hundene og spadde meg inn i snøen igjen. Kaninhull nummer to på den turen. Kompisen så jeg ikke noe til. Ikke tenkte jeg så mye på ham heller. Min egen situasjon var ikke den beste, men vi var i live både hundene og jeg.

Nye timer gikk, med spade klar i den ene handa. Det drønnet og sukket tungt i snøen jeg hadde gravd meg inn i. Et skred nå hadde vært gøy..
Det gikk bra det også. Dagen etter var sikten fin igjen, og jeg så at jeg hadde hatt rett i mine antagelser. Jeg hadde gått parallelt med merket løype, ca 200 meter ved siden av. Og rett inn i et stupområde. Løypa gikk nede i dalbunnen, jeg gikk oppe i fjellsida og virret. Jaja..

Derfra var det bare å stampe seg nedover til bilen i en halv meter tung nysnø. Piece of cake.
Kompisen hadde måttet snu og dra tilbake til hytta. Hundene hans hadde fulgt reinsdyrsporene og ført ham på villstrå..