Utskrift
Kategori: Ut i naturen

Foto: Dreamtime.comDet er vel ikke et helt ukjent fenomen dette med at barn sysler med tanker om å rømme hjemmefra en eller annen gang. Så også for meg. Selvsagt blir det som regel bare med tanken. Utløst av ”gammeldags og umulige foreldre”. Noen som kjenner seg igjen? De gangene jeg i min frustrasjon var inne på slike tanker innebar de alltid planer om å rømme til fjells. Til fjells for å leve fritt og uavhengig. Jakte og fiske for å holde meg med mat. Bygge tømmerhytte..

Jada, jeg hadde nok forlest meg ganske grundig på historier om Hjortefot og Davy Crockett. Uten tanke på at tidene var noe annerledes nå enn da slike historier utspant seg. Jeg hadde faktisk så vidt passert 16 år da jeg gikk til det skritt å gjøre alvor av å rømme hjemmefra. Den gang var det lov å inneha hagle fra man var 16 år. Jeg hadde overtatt ei gammel Royal enkeltløpet kal. 12 fra min far. Var mye i båten sammen med ham for å jakte på sjøfugl.

Så var det at jeg kom på kant med mine foreldre om noe som sikkert var en bagatell. Den gang føltes det sikkert som verdens undergang. Jeg hadde en kamerat i omtrent samme situasjon, og vi bestemte oss for å vise verden at vi kunne klare oss selv! Så det så!

Vi reiste en fredag formiddag. Ryggsekk, sovepose, campingutstyr, tøy, mat, hagle, ammunisjon, alt lastet opp på hver vår sykkel. Vi bodde på ei øy utenfor Stavanger den gang, så turen gikk først med ferge til Stavanger. Derfra med ferge over til Tau, og videre med sykkel til Jørpeland og oppover til et sted som kalles Dalen. Vi skulle jo rømme hjemmefra, så våre foreldre fikk vite at vi skulle et helt annet sted. Bare i tilfelle de fant på å lete etter oss.

Vel framme lastet vi på oss ryggsekkene, gjemte syklene og la i vei innover fjellet. Det var i april dette, men snøen var nesten borte. En fin og varm vårdag som fikk oss til å glemme at vær og forhold skifter raskt i fjellet på den tiden av året. Vi vandret innover, fast bestemt på å finne en fin dal med fiskevann, vilt, og skog. Vi skulle bygge tømmerhytte, jakte og fiske. Så kunne de der hjemme bare ha det så godt! Drømmer og fantasier basert på ungdomsbøker og opprørstanker. Til å smile av i dag..

Vi hadde vandret et par timer da vi kom til et lite fjellvann der vi så vak etter små ørret. Siden det allerede var langt på ettermiddagen valgte vi å slå oss ned der for natta. Telt? Neida, vi hadde ikke telt. Like ved der vi stoppet var det ei steinrøys, med en del store steinblokker. En av dem hadde et stort hulrom under, stort nok til at vi valgte å overnatte under den. Vi pakket ut saker og ting og gjorde i stand for natta.

Det var enda et par timer igjen før mørket tok oss, så vi bestemte oss for å sondere terrenget litt. Kart og kompass hadde vi ikke, så vi bestemte oss for å klatre opp på en fjelltopp i nærheten for å få et overblikk. Det var bratt oppover, og vanskelig å klatre. Til slutt gikk vi oss fast på ei fjellhylle ca. 20 meter oppe. Vi kom ikke lenger. Det viste seg at det ikke var så enkelt å klatre ned igjen heller. Her var faren stor for at vi ville deise ned i steinura med et brak. Mørket kom sigende, og med den nattekulden. Sant å si var det ikke så fryktelig moro å rømme hjemmefra lenger. Tanken på Davy Crockett var heller ikke så framtredende. Den var erstattet av lengselen etter ei god og varm dyne i ei ordentlig seng. Hjemme. Jeg skal vedde på at kompisen min tenkte omtrent det samme.

Hva om vi ikke klarte å komme oss ned? Eventuelle letemannskaper var jo ledet på villspor av oss selv. Akkurat da hadde planene våre om å hygge oss med litt ørretfiske dagen etter bleknet sammen med vårsola. Nå måtte vi forsøke å komme oss ned fra fjellhylla, og helst overleve..

I svinnende dagslys forsøkte vi langsomt å guide hverandre nedover. Vi måtte bort fra hylla vi satt på og over til ei annen, der det så ut til å være fotfeste videre nedover. Å forflytte oss over dit var ikke enkelt. Det var faktisk så risikabelt at vi tok farvel med hverandre der oppe mens tårene presset på. Faren for at minst en av oss ville ramle ned var absolutt reell. Blant annet måtte vi svinge oss over til den andre fjellhylla ved å henge i ei lita fjellbjørk som stakk ut omtrent halvveis over. Fotfeste var det smått med. Da kameraten hadde kommet seg over var rotfestet til den lille bjørka så svekket at det var tvilsomt at den ville holde en ny omgang. Dersom det gikk så galt håpet jeg at det var jeg som ramlet. Jeg følte meg ansvarlig for den situasjonen vi hadde satt oss i, og tanken på å miste en kamerat på denne måten ville være mer enn jeg kunne bære resten av livet.

Vi klarte det! Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan det egentlig gikk til. Den lille fjellbjørka ga slipp sekunder etter at jeg hadde svingt meg over, og hvirvlet nedover mot steinura..

Det hadde for lengst blitt helt mørkt da vi omsider kunne krabbe inn under steinblokka og ned i soveposene. Litt posesuppe klarte vi å få i oss før vi sovnet. Eller, sove? Jeg sov ikke så mye. Til det hadde jeg alt for mange tanker i hodet. Her kunne det virkelig gått veldig galt! Hva nå? Skal vi fortsette innover fjellet i morgen? Eller dra hjem?

Dagen etter var det atter sol og varme, men det fristet ikke så mye å leve som frie fjellfolk lenger. Forkjølet var vi også. Og sultne. Vi dro hjem.

Jeg har hatt mange fine turer til fjells senere, men dette var den eneste gangen jeg rømte hjemmefra..

Treff: 6228