Stoler vi for mye på elektronikken? Foto: Arctic Femme

Det finnes mange fine og praktiske nye hjelpemidler for turfolk. Utstyr som bidrar til at man kan ferdes ganske trygt utenfor allfarvei. GPS er en av dem. Mange flotte saker som har noe felles: de inneholder elektronikk og trenger strøm for å fungere. Hva om de svikter når du trenger dem mest?

Holder vi på å gjøre oss for avhengig av slike hjelpemidler? Hva mener DU?

Når utstyr svikter
La meg like godt si det med en gang: jeg er ikke i mot at folk tar med seg diverse elektroniske remedier når de drar på tur i naturen. Slike ting som GPS, spottracker, mobiltelefoner m.m. bidrar sterkt til øket sikkerhet på turer i skog og fjell.
Når jeg likevel reiser spørsmålet er det fordi jeg kom over en artikkel i Stavanger Aftenblad. Der kunne de fortelle om en mann som ble hentet ned fra fjellet med snøscooter etter at han hadde forberedt seg på ei natt ute med sovepose og fjellduk.
Jeg siterer: "Lærdommen han vil trekkja frå opplevinga er at han neste gong skal ha med både GPS og spottracker. Sistnemnte er eit instrument som kvart tiande minutt via satellitt sender melding om kvar ein er. Turgåaren kan også sjølv senda meldingar."

Helt i orden, selvsagt, men jeg som tilhører en generasjon som vokste opp uten slikt flott utstyr fikk tankene på glid. Jeg kom til å huske på debatter som gikk for mange år siden, om hvorvidt skoleelever skulle tillates å bruke kalkulatorer på skolen. Man fryktet at elevene kunne risikere å miste evnen til vanlig hoderegning.
Videre: vi har vel de aller fleste av oss oppdaget hva som skjer i en vanlig dagligvarebutikk dersom strømmen plutselig går? Hvor mange av betjeningen husker vareprisene i hodet? Når ”strekkode-maskinene” plutselig ikke virker? Eller når mobiltelefonen dør av mangel på strøm eller dekning? Hvordan i alle dager klarte vi oss uten den før i tiden?

Hvor vil jeg med dette?
Jo, jeg lurer på om ikke alle disse elektroniske greiene man drar med seg på tur nå for tiden kan bidra til at man rett og slett glemmer kunsten å bruke kart og kompass? Om vi har begynt å stole så mye på alt dette nye at vi blir stående helt hjelpeløse dersom de plutselig svikter? Hvordan føler DU deg når du oppdager at en så enkelt ting som kvistet løype ikke er kvistet lenger? Når ingen har vært der og lagt opp løypa for deg? Når alt fancy utstyr plutselig svikter, og det er kaldt og surt og mørkt der ute? Har du nok kunnskaper til å klare deg likevel?

Den tragiske ulykken med snøscooter i Finnmark nylig viser at 10 minutters kjøring i dårlig sikt er nok. Man kommer veldig langt på de 10 minuttene. Hva om scooteren svikter og du må bruke bena hjem igjen? DA oppdager du hvor langt du har kjørt. Har du utstyr og kunnskaper nok til å klare situasjonen?

Vi bør ikke bli så avhengig av ny teknikk at vi glemmer de gode, gamle turferdighetene. Bruk av kart og kompass. Godt utstyr for en uventet overnatting. Nødproviant. Evnen til å "lese forholdene" med tanke på skredfare eller muligheter for å grave seg ned m.m. Folk dro på tur før i tiden også, og de kom hjem igjen. De fleste av dem i alle fall. Helt uten GPS, spottracker og mobiltelefon. Bruk gjerne alt det nye som øker sikkerheten for deg, men glem ikke den kunnskapen som kan redde deg dersom alt slikt svikter. Ha en fin tur!

Har du synspunkter? Legg gjerne inn noen ord i kommentarfeltet under!

I samarbeid med www.arcticfemme.no