Utskrift
Kategori: Norge på langs

Når dette skrives har vi kommet til Malm i Nord-Trøndelag. Her hviler vi ut en ukes tid hos en god venn før vi går i gang med neste del. Vi nærmer oss nå det punktet der vi må over til del to på kartet. Den delen som viser den nordlige delen. Vi er enda ikke halvveis til Nordkapp, men snart..

Fra Bergen har ting gått en del lettere. Å reise langs kystveien er virkelig flott og anbefales på det varmeste! Med unntak av noen få "fjelloverganger" og omkjøringer (på grunn av steder med sykkelforbud) er veien ganske lettsyklet. Lite trafikk på de fleste riks -og fylkesveier.

malm1
Forsidefoto: Tonice Sandseter
malm2
Hyggelig besøk fra Eivindvik!
malm3
Å sette opp en lavvu..
malm4
malm5
malm6
malm7
malm8
malm9
malm10
..noen stemningsbilder over..
malm11
Stormende høyder..
malm12
..best å søke ly.
malm13
Vi kom sørfra, Per Henrik kom nordfra. Og vi møttes i Snillfjord.
malm14
Hyggelig møte med fortiden! En kafeteria anno 1956. Stikk innom dersom du er på de kanter!

Mens vi hadde sol og mye varme på den første delen av turen har været nå blitt mer skiftende. Vind og regn avløst av en og annen dag med sol. Buddy setter som jeg selv mest pris på værtypen "overskyet uten nedbør". Grunnen til dette er temperaturen. Vi går veldig fort varme i motbakker når sola står på. Av en eller annen snodig grunn liker ikke Buddy å drikke vann fra vannskåla si når vi reiser. Vi har med oss noe vann nettopp med tanke på at vi trenger mye væsketilførsel, og rent drikkevann ikke finnes over alt. Nei, Buddy venter heller til han finner en vannpytt eller bekk et sted i grøftekanten. Kvalitet ikke nøye. Store bekker fulle av grumsete regnvann er kanskje greit nok for reisekameraten min, men ikke for meg. Da får vi heller frakte med oss et par liter.

På vei over Gulen møtte vi en kjenning som bor i Eivindvik. Hyggelig gjensyn! Vi hadde følge et stykke over til neste ferjeleie ved Rutledalen. :)

Førde virket koselig! Men veien dit ned fra fjellet spiste opp det meste av bremseklossene til forbremsen vår. Bakbremsen er av trommeltypen og gikk skummelt varm den også. Vi må huske at å bremse en sykkel med så mye last (blant annet med Buddy i tilhengeren) krever sitt. Jeg ville nok stoppet noe lenger i Førde dersom jeg hadde reist alene. Det var en tilstelning i parken den kvelden vi var der. Vi kunne høre lyden fra musikken og en del moro. Men, jeg ville ikke forlate min gamle og snille hund på ukjent sted. Ikke for noen minutter en gang. Gutten har begynnende grå stær, og synet svekkes. Han blir raskt engstelig dersom jeg ikke er i nærheten. Og så har jeg jo lovet ham at vi skal dele alt på denne turen. Jeg skal ikke gå fra ham noe sted. Etter en drøy times pause med is og brus og sånt fortsatte vi mot Florø. Det var på veien dit at vi atter en gang måtte til fjells på en lengre omkjøring på grunn av tunnelforbud på "nyveien". En omkjøring som tok flere timer og en overnatting. Men som også førte oss inn på en vei omgitt av nydelig fjellnatur. Tungt ja, men også en fin avkobling fra sjøkanten, havluft og måkeskrik. Og turen nedover til hovedveien igjen spiste opp mer av bremseklossene..

Få kilometer fra Florø finner vi Krokane Camping. Vi stoppet der litt, vi. Godt å slippe å lete etter teltplass hver kveld. Koselig var den også, den campingen. Og billig. 60 kroner døgnet for teltplass. ;)

Etter Florø var det meningen å ta ferge over til Bremanger, men valgte i stedet å bli ombord til vi kom til Måløy.

Kystveien er lang og kronglete. Inn ad fjorder, og ut igjen på den andre siden. Av og til får vi følelsen av at vi ikke beveger oss så mye nordover. Heller hit og dit på samme sted. Men fint er det som sagt. Selv om jeg nok må si at jeg til tider synes at vi har sett vel mye kyst. Tanken på å ta en vei lenger inn i landet melder seg av og til. Men der finner vi også europaveiene med mer trafikk og støy. Trafikkstøy har vi heldigvis blitt forskånet for. Stort sett i alle fall. Nå har det blitt slik at tre biler i rekke oppleves som "pokker til trafikk det var her da!", hehe. Dessuten er håpet fortsatt at vi skal få tid til å sykle sørover et stykke også, og den turen skal gå over innlandet. Men vi får se.

Det blir mer og mer tydelig at vi reiser for langsomt. Min gamle hund synes det holder med dagsetapper på 3-4 mil. Han er tydelig sliten når kvelden kommer. Av den grunn tar vi oftere hviledager enn planlagt også. Men det er den gamle, trofaste hunden min verdt. Jeg hadde neppe reist uten ham. Bedre reisekamerat kunne jeg neppe fått. Skulle bare mangle at jeg ikke tok hensyn til ham nå. Så tålmodig og trofast han har fulgt meg gjennom alle sine snart 11 leveår. At jeg er veldig glad i den gamle hunden er det vel egentlig unødvendig å nevne..

Vi fortsetter å reise langsomt, vi. Og så får vi se hvor langt vi rekker før vinteren tar oss.

I følge alle kart går det ferge mellom Averøy og Kristiansund. Det stemmer ikke. I desember 2009 ble den undersjøiske tunnelen mellom Averøy og Kristiansund åpnet. Samtidig ble fergeforbindelsen lagt ned. Dette ble vi ikke klar over før vi stod der og skulle over. Det er ikke tillatt å sykle gjennom tunnelen, så eneste alternativ var buss. Her ble vi lettere fortvilet! Det var kveld, det regnet og var surt i været. Og vi stod på bussholdeplassen med en stor trehjulssykkel med tilhenger og oppakning. Og en gammel hund. Og skulle få alt sammen på en vanlig buss..

Tusen takk til en særdeles velvillig og hyggelig buss-sjåfør! Med et smil hjalp han oss med å tømme hengeren for utstyr og legge den sammen slik at den med nød og neppe gikk inn i bagasjerommet under bussen. Sykkel med oppakning gikk nærmest på høykant inn i bussen i det lille rommet for barnevogner. En hyggelig medpassasjer hjalp til med å holde det hele på plass under turen, mens Buddy ruslet litt usikker rundt og hilste på de øvrige passasjerene. Etter en reise på ca. 25 minutter ble alt stablet i en haug på fortauet ved rutebilstasjonen i Kristiansund. Så ble det å sette sammen hengeren igjen, krabbe inn i bagasjerommet og hente diverse saker som hadde rullet rundt inni der av utstyret. Sjåføren ønsket oss god tur videre og tok fatt på nok en runde over til Averøy. Velsigne den mannen!

Atlanterhavsveienhadde vi hørt mye om. Nå var det vår tid til å oppleve den. Og det gjorde vi da også. I storm og piskende regn. Det gikk mot kveld igjen. Vi hadde krysset den første av flere bruer. Vinden økte på, og det meste ble riktig så utrivelig. Da vi skulle over den høyeste av bruene var det nesten midnatt. Lite sikt, biler i høy fart, kraftig vind med piskende regn. Vi valgte å søke ly noen timer bak en stengt kafe. Sånn for sikkerhets skyld. Morgenen etter var ikke så mye bedre, men vinden hadde løyet litt. Vi kom oss over til slutt. Og det var vårt møte med Atlanterhavsveien. Kanskje bedre lykke en annen gang? Det skal nemlig være en flott naturopplevelse å krysse der. Men denne gang fikk vi ikke sett annet enn vannrett regn og frådende hav..

I Kyrksæterøra ble vi kvitt mine gamle og sterkt luktende joggesko. Butikken til Ove Aunli hadde et par nye til oss. Til Buddys store glede. Eller? Han hadde jo lenge ønsket å grave ned de gamle. Etter dette nødvendige skokjøpet gikk veien til Orkanger over Snillfjord kommune. Her møtte vi Per Henrik Meling på vei fra Nordkapp på sykkel. Vi hadde oss en hyggelig prat der vi utvekslet erfaringer fra turen. Han var heller ikke klar over at han måtte med buss fra Kristiansund til Averøy. Nå fikk han i alle fall vite det litt tidligligere enn jeg gjorde.

Fra Snillfjord og over til Orkanger måtte vi over enda en fjellovergang. Ganske drøy, men da vi var på toppen viste det seg at vi nærmest hadde nedoverbakke helt inn til Orkanger. Her gikk kilometrene unna.

Nostalgi. For meg personlig betyr det blant annet gjensyn med noe jeg lenge har savnet.

Da jeg i ungdomsårene var på sykkelturer rundt i Stavangerdistriktet likte jeg å stoppe ved en og annen kafeteria. Slike med respatexbord, kjøttkaker med ertestuing og poteter på menyen. Slike steder som i løpet av 1970-80 årene langsomt ble borte. På denne turen har jeg hatt en drøm. Et håp om å få oppleve et slikt sted igjen ett eller annet sted. Da jeg etter Orkanger var blitt veldig sulten var jeg på jakt etter et sted der jeg kunne få noe annet å spise enn det vanlige knekkebrødet med tubeost. På Klett ligger det en Statoilstasjon. Her tenkte vi å stoppe. Men så fikk jeg øye på et skilt like på motsatt side av veien: "Klæt Cafe. Etbl. 1956". Jeg svingte bort for å kikke. Jammen var det ikke en av disse gode, gamle respatex-kafeene jeg så lenge hadde håpet å finne! Kjøttkaker hadde de også! Og det til hyggelig pris og hyggelige porsjoner! Og med en veldig hyggelig betjening. Her ble jeg sittende i to timer og bare lot nostalgien ta overhånd. Hadde en lang og hyggelig prat med innehaveren og andre gjester. La det være sagt med en gang: denne lille kafeen anbefales på det aller varmeste! Er du en av de som reiser forbi Klett på din vei til eller fra Nordkapp, stopp her en stund! Opplev en tid som desverre snart er helt borte! Snart finnes det bare slike steder der du får kjøpt pizza og kebab. Stopp på Klæt Cafe og opplev atmosfæren fra 50-60-70 årene! Men husk kontanter. En kafeteria anno 1956 har selvsagt ikke kortmaskin. :)

Sykkelkartet vårt anbefaler veien innom Trondheim på vei til ferge ved Flakk. Vi tok en annen vei. Jeg synes ikke det er så koselig å reke gatelangs med den store sykkelsaken vår og hund. Spesielt ikke når vi ikke er kjent. Lett å havne i samme situasjon som i Bergen.

Ved Flakk har de også en campingplass bare noen titalls meter fra ferge over Trondheimsfjorden og til Rørvika. Det var igjen kveld da vi kom til Flakk, og det regnet. Så, det ble ei natt på campingen. Her så vi flere andre telt. Tyskere, franskmenn og andre turister fra forskjellige nasjoner. Men det var bare Buddy og jeg som kunne skilte med et ekte sametelt fra Kautokeino! Blikkene var mange, og også litt misunnelige, tror jeg. Vi hadde god plass i teltet i motsetning til mange av de andre. Artig!

Morgenen etter reiste vi over til Rørvik og ruslet sakte mot Vanvikan. Her slo vi inn på riksvei 715 og senere over til en vei som går forbi Storvatnet (aner ikke hva veien heter, men den kommer ned til riksvei 720 mot Malm.)

Sykkelkartet foreslår riksvei 717 mot Rissa (sykkelrute 1 langs kysten), og riksvei 755 mot Leksvik (den tradisjonelle Norge på langs-ruta), men jeg vil gjerne gjøre dere oppmerksom på riksvei 720 mot Malm. Flott natur, lettsyklet. Og etter Malm er det bare noen få kilometer videre til riksvei 17. Langs den møtes de to rutene igjen omtrent midt mellom Steinkjer og Namsos.

Søndag 27 juni ankom vi Malm. Her skal vi hvile noen dager hos vår gode venn Tonice Sandseter. Mandag ble vi intervjuet av lokalavisa. Blir artig å se hva det blir til. Dette er tredje gang vi er intervjuet av lokalaviser. Desverre kun for papirutgave. Hadde vært moro å kunne lenke til artiklene her.

malm15
Ha det bra til neste gang! Foto: Tonice Sandseter.

Her i Malm venter vi også på en større solcellelader vi bestilte for nesten tre uker siden. Det hadde kommet bort på veien, men skal nå være kommet til rette. Vi venter noen dager i håp om å få det med oss videre. Med denne laderen skal det også være mulig å lade laptopen, slik at det blir enklere å droppe innom og oppdatere nettsider og Facebook-gruppe fra lavvuen. Håper vi i alle fall.

Slik det er pr. nå er det vanskelig å si når hvert nye reisebrev kommer. Men vi forsøker så godt vi kan å få til noe uten for lange perioder i mellom. Tilgangen til strøm og nett avgjør selvsagt.

Heng med oss! Plutselig er vi her igjen! Cool

 

Løsning leseroppgave 1 og 2:

1: "Helleren" i Jøssingfjord. Vinner: Erika Møller.

2: I bakgrunnen i bildet skimtes de tre sverdene i Hafsfjord, Stavanger. Vinner: Torhild Pedersen.

Gratulerer! Dere får en mail fra oss. Og fem flakslodd. 

 

Ny oppgave. Etappekonkurranse 3:

"Stormende høyder" er underteksten til et av bildene i dette reisebrevet. Hvor i landet finner vi den brua?

Til neste gang: ha en strålende sommer!

Mvh

Hege og Buddy.

 

 

 

 

Treff: 5452