"Vi reiser langsomt, Buddy, men vi reiser godt!"
Nå hadde vi reist gjennom ganske kupert terreng helt siden vi dro fra Lindesnes. Framdriften var derfor ikke så stor vi hadde håpet på, men vi har jo god tid, Buddy og jeg. Vi nyter å være på reise, og når været i tillegg er så flott som det har vært på denne første delen av turen. Vi har vært innom smale, idylliske grusveier gjennom terreng som fikk oss til å tenke på "Emil i Lønneberga" og "Vi på Saltkråkan". Den gode duften av nyutsprunget bjørk blandet med lukten av grusveiene, lyden av humler og bier som travelt holder på med sitt, måkeskrik og duften av salt hav..
Dagen etter passerte vi Lyngdal og slo inn på RV 43 mot Farsund. Det gikk stadig ganske tregt med oss, så da vi omsider rullet over brua i Farsund var det allerede langt på kveld. Vi hadde for lengst oppdaget at vi ikke kunne regne med å finne åpne offentlige campingsteder så tidlig i sesongen. Kanskje hytter, men mulighet for telting var begrenset.
Sultne og slitne stoppet vi ved en Statoil-stasjon like etter brua for å handle inn litt mer rødsprit til stormkjøkkenet og en haug varme pølser. Stasjonen stengte like etterpå. Mens vi stod der og funderte på om det var noen hensikt i å reise fem kilometer til for å sjekke ut nærmeste campingplass stoppet en politibil for å fylle bensin. Vi fikk oss en hyggelig prat med dem, og da vi nevnte sånn i forbifarten at vi så etter et sted å sette opp teltet for natta fikk vi vite at vi kunne sette det opp i den lille parken som ligger like under brua. Altså ca. 300 meter tilbake, og vi kunne sove i telt den natta.
Parken var rolig. Ingen trafikk av folk, og ligger helt i sjøkanten. Nydelig! Her skynder vi oss å sende en takknemlig hilsen til de to polititjenestemennene som ga oss lov til å overnatte der! De sparte oss for flere kilometer med usikker reising i en retning som ville vært en omvei for oss.
Lista..
..hoppet vi elegant over. I følge kystveien skulle vi reist rundt Lista også, men der har vi vært så mange ganger før at vi valgte å svinge inn på RV465 mot Åpta og Liknes i Kvinesdal. Forøvrig endrer RV465 status til F551 der E 39 krysser, noe vi ikke var klar over. Kartet er nok neppe av nyeste dato..
Vel, noen kilometer etter Farsund begynte ei real "fjellklatring" oppover RV465. Her jobbet vi det meste av formiddagen. Men for en belønning vi fikk da vi nærmet oss toppen! Nydelig utsikt mot Farsund og dalen under oss! På kartet er stedet vi stod på også markert som særlig vakkert utsiktspunkt.
Nede ved Åpta finnes det en flott misjonscamping. Stengt selvsagt. Men flott. Så, det ble telt oppe i heia igjen.
Utrolig nok klarte vi å bevege oss helt ned til Øye i Kvinesdal dagen etter.
Campingplasser som ikke eksisterer lenger
I følge vårt tidligere omtalte bil -og turistkart skal det finnes en campingplass like i nærheten av Øye smelteverk. Noe som forøvrig også ble bekreftet av en mann vi snakket med i området. Det var kveld, det var kjølig og surt. Så vi reiste bort til denne omtalte campingplassen i håp om å få satt opp teltet vårt der for natta.
Da jeg banket på døra til eierne var det fruen i huset jeg møtte. Jeg fikk vite at campingen ble lagt ned for 25 år siden! Mens jeg snakket med henne dukket en mannsperson opp i døra. Sjefen sjøl, etter det jeg forstod. Med skarp stemme ytret han bare ett ord til meg: "NEI!!" - og til fruen: "og du trenger ikke forklare!". Så forsvant gubben inn til TV'n igjen. Eller hva det nå var han holdt på med inni der. Jeg snakket litt mer med den hyggelige fruen, og etter hvert kom det fram at jeg gjerne kunne låne ei av hyttene i stedet. Den største til 450 kroner natta. Siden de små til 350 kroner natta ikke var klargjort for sommeren enda..
Lagt ned for 25 år siden??
Uansett, på grunn av sjefens skarpe "NEI!!" hadde jeg for lengst mistet lysten til å legge igjen ei eneste krone på dette stedet. Jeg takket nei. Da Buddy og jeg bega oss derfra for atter en gang å lete etter soveplass sent på kveld mumlet jeg noe om at det var like greit å komme seg raskest mulig bort fra denne "smålighetens jettegryte". Til andre som måtte begi seg på sykkeltur på de kanter med telt vil jeg bare si: Selv om campingen enda står på kartet, styr unna! Telt -turister er ikke velkommen!
På grunn av tunneler og sånt ble vi nødt til å reise en stor omvei igjen, og da vi omsider valgte å stoppe hadde vi enda ikke funnet plass til teltet. Så, det ble vår første natt under åpen himmel et sted i veikanten. Og vårt siste besøk i Kvinesdal.
Feda, E39 og Flekkefjord
På grunn av E39 og alle forbudene mot å sykle gjennom tunneler ble det å sykle den skiltete sykkelruten som kalles "Nasjonal sykkelrute 1" igjen. Som slynger seg opp og ned og hit og dit i nydelig terreng til vi begynte å føle oss som synåler i flittig bruk. Koselig i grunnen, så lenge vi jo har masse tid. Men omsider var vi i Feda. Koselig sted! Men vi måtte lete gjennom hele Feda for å finne veien videre mot Flekkefjord. Vi fant ikke sykkelvei -skiltet så lett, og den gamle E39 var rett og slett borte. I alle fall nede i Feda.
Til slutt fant vi fram. Som vi alltid gjør før eller senere. Etter noe mer tråkling høyt og lavt og hit og dit kom vi til slutt ned på E39 vest for tunnelene. Vi fulgte E39 et stykke, men så dukket sykkelveien opp igjen. Bra! Trafikken på E39 gjorde oss øre i hodet.
La meg si det med en gang: jevnt over er sykkelveiene en fryd å reise på! Jevnt og fint asfaltdekke, og med få unntak veldig godt skiltet. MEN, da vi skulle langs sykkelveien forbi E39 ved Nuland noen kilometer øst for Flekkefjord gjorde vi en annen oppdagelse. Veien bestod av løs grus og svært kupert terreng. Faktisk så kupert at da vi hadde rullet ned den første bratte bakken fra E39 havnet vi i ei dump vi nesten ikke kom opp av. Bakken var så bratt og grusen så løs at vi ikke fikk fotfeste til å dra sykkel og henger oppover. Vi lot sykkelen stå og gikk til fots et stykke for å se hvordan veien videre så ut. Håpløst. For oss var ikke veien farbar i det hele tatt. Vi hadde til og med store problemer med å ta oss opp til E39 igjen den veien vi kom. Senere snakket vi med ei dame som også hadde forsøkt den veien med sykkel sammen med noen venninner. De ga opp de også.
Vi kom oss da til Flekkefjord til slutt. Deilig! Selv om vi hittil hadde reist og sett mange flotte og idylliske steder var vi veldig glad for at vi nå var ferdig med E39 -problemet. Vi slo inn på RV44 mot Åna-Sira. Omtrent midtveis mellom Flekkefjord og Åna-Sira fant vi en herlig plass for ei planlagt natt under åpen himmel. Lite trafikk på veien, et flott vann og flott natur. Soveposen ble puttet inn i den store Jerven -duken vår og leiren var et faktum. Vi sov deilig helt til sola varmet oss i ansiktet dagen etter. Det ble over middagstid før vi dro videre. Da hadde vi rukket å vaske litt tøy som hang og luftet seg i trærne mens Buddy og jeg lå og sløvet i sola og bare nøt å være på tur. Herlig!!
"Vi reiser langsomt, Buddy, men vi reiser godt!"
Nå hadde vi reist gjennom ganske kupert terreng helt siden vi dro fra Lindesnes. Framdriften var derfor ikke så stor vi hadde håpet på, men vi har jo god tid, Buddy og jeg. Vi nyter å være på reise, og når været i tillegg er så flott som det har vært på denne første delen av turen..
Vi har vært innom smale, idylliske grusveier gjennom terreng som fikk oss til å tenke på "Emil i Lønneberga" og "Vi på Saltkråkan". Den gode duften av nyutsprunget bjørk blandet med lukten av grusveiene, lyden av humler og bier som travelt holder på med sitt, måkeskrik og duften av salt hav..
Mange tunge motbakker til tross: vi ville ikke vært det foruten! Å reise på denne måten langs smale landeveier anbefales på det aller varmeste!
Ned, bortover, oppover, nedover -og oppover igjen
Jepp. Det er Åna-Sira og Jøssingfjord det dreier seg om. Langt ned og høyt opp. Og utrolig flott! I Åna-Sira fikk vi forresten besøk av min far m/frue også. En hyggelig prat og kaffepause før vi ga oss i kast med overfarten til Jøssingfjord. Veldig koselig!
Da vi vel har kommet godt opp i lia over Åna-Sira ble vi stoppet av folk i bil på vei nedover. Oppe på toppen var veien stengt på grunn av skogbrann. Ingen kom forbi. Vi valgte likevel å dra opp for å se på situasjonen og om mulig overnatte i området til brannen var slukket. Vi var uansett nesten på toppen, og tanken på å gjøre vendereis fristet lite. Men usikre var vi. Det blåste godt, og kanskje brannen fanget oss oppi der?
Vi labbet bedagelig opp til toppen mens røyken fra brannen rev i nesa. Stadig mer usikker. Var det lurt å legge seg til å sove der oppe? Vi stoppet på toppen for å vurdere situasjonen. Kikkerten ble flittig brukt, men vi kunne ikke se noen brann, heller ingen veisperring. Den måtte være lenger framme. Det var kveld og vi begynte å se etter en soveplass der på toppen av bakken. Det ville i så fall bli ei natt under åpen himmel, slik at vi raskt kunne kaste oss på sykkelen og rømme unna nedover. Mens vi stod der og funderte fikk vi imidlertid beskjed om at brannen var slukket og veien åpen igjen. Bra!
Vi fortsatte enda noen kilometer, og til slutt kom vi til brannstedet. Brannen hadde i likhet med de andre brannene de siste dagene tydeligvis startet i veikanten? Påsatt? Ikke vet jeg, men det kunne godt se slik ut. Gale mennesker! Da vi hadde kommet oss forbi brannområdet og kikket bak oss flammet det plutselig opp igjen et sted. Skummelt å se på! Heldigvis var dette på et sted der flammene ikke kom seg videre, så de døde ut etter hvert. Deilig å være ute av faresonen!
Vi reiste videre til vi begynte på nedstigningen til Jøssingfjord. Her fant vi oss et ok sted å legge seg til for natta. Atter en gang under åpen himmel. Koselig i grunnen, når været samarbeider. At vi neste morgen våknet til tett snøvær får nå så være. Snøværet ga seg etter få minutter, så det var vel bare en liten påminnelse om at vinteren enda ikke hadde sluppet helt taket.
Etter noen skiver knekkebrød med tubeost og noen kopper kaffe dro vi videre ned til Jøssingfjord. Ny kaffepause mens vi forberedte oss til "klatringen" oppover på andre siden av fjorden. Tok det som et dagsprosjekt, hehe.
Nå kan vi vel minne om at trehjulssykkelen vår med tilhenger og last totalt må veie et sted mellom 50-60 kilo. Litt mer enn en tohjuling med oppakning vil jeg tro. I tillegg har vi rullemotstand fra fem hjul, ikke to. Helt greit, men merkes selvsagt i lange og bratte motbakker. Buddy og jeg har forresten lagt oss til en grei rutine for de tyngste bakkene: slep og dra 10-20 meter, 10 sekunder "puste på", 10-20 meter "slep og dra" - og så videre. Fungerer utmerket til vårt bruk, og vi kommer da fram. I noen av stigningene sklir sykkelen baklengs på stive hjul under øvelsen "puste på". Nå er det imidlertid slik også at motbakker vi gruet oss til tidligere er bakker vi smiler av i dag. Jeg tror formen er i ferd med å komme. En av buksene mine begynner forresten å bli litt vid i halsen også. Buddy? Nei, han går som en maskin, han. Litt slankere og sprekere, men ellers kan man ikke se på ham at vi allerede har reist ca. 360 kilometer siden vi dro fra Finsland. Godgutten på snart 11 år..
Etter Jøssingfjord var det Hauge i Dalane i kjent stil. Og derfra videre til Egersund, der vi stoppet noen dager hos slekt. Kjempekoselig å se igjen folk vi ikke hadde sett på flere år! Og så tøft det var å komme i gang igjen etter tre dager med tak over hodet, seng og god mat! Takk til Nina for et kjempehyggelig opphold!
Fra Egersund gikk ting veldig mye lettere. Terrenget flatet ut og gikk over til Jærens meget sykkelvennlige omgivelser. Store deler av strekningen langs RV44 har også helt glimrende sykkelstier helt fram til Klepp. Det var en fryd å sykle over Jæren, tross en noe masete motvind. Ved Ogna stoppet vi for pause med brownies, kaffe og ferske reker før vi rullet sakte og bedagelig videre til Klepp og min kjære søster. På grunn av noe tull med girene til sykkelen og et slarkete bakhjulslager valgte vi å bli der til etter 17. mai. Produsent/forhandler av sykkelen holder til ved Klepp St., så vi ville kontakte dem 18. mai for å høre om de kunne ta en titt på sakene før vi reiste videre. For sikkerhets skyld.
Sykkelen ble friskmeldt av produsenten, men jeg fikk vite noe jeg ikke fikk vite da jeg kjøpte den året før. I juli i fjor spurte jeg om sykkelen hadde deler som kunne skaffes hos vanlige sykkelforhandlere. Dette var jo et viktig punkt siden den tross alt ikke er en standard sykkel. Joda, det hadde den. Nå fikk jeg vite det motsatte. De hadde ingen andre forhandlere. Noen av delene var standard, men girsystem, bakjulene m.m. var ikke standard. Jahha..
Vel, vi takket for hjelpen og ruslet videre til målet for denne første etappen. Stavanger.
Leseroppgave!
![]() |
Hva heter stedet, og hvor ligger det? |
Dette stedet finnes et sted langs den etappen vi har reist hittil.
Hvor finner vi stedet, og hva heter det?
Neste reisebrev beregnes å komme fra Bergen. Når vi kommer dit en gang.