Utskrift
Kategori: Jakt

 

Ville rådyrene dukke opp i dag, tro?

Hege! Jeg tror du sitter for mye foran PC'n for tiden?

Det var som den lange og tunge kneika opp til rådyrposten snakket til meg der jeg halvveis oppe måtte stoppe opp og få igjen pusten. For ja, jeg merket godt at det er en stund siden jeg var på jakt sist. Ikke bare snakket den til meg, kneika, den var spydig i tonen også. Vel, nå var jeg i alle fall i gang igjen.

Lørdag 29. november så ut til å bli en dag der snøen drysset sakte ned og laget sporsnø. Men det var da jeg dro hjemmefra.

Terrenget jeg skulle jakte i sammen med noen gode venner ligger i Bjelland i Vest-Agder, omtrent en halvtimes biltur hjemmefra. Her regnet det lett, mens vannet frøs på bakken. Rått, kaldt, og dørgende stille i terrenget. Ville den erfarne og dyktige dreveren vår finne rådyr i dag?

Vel oppe på posten fikk jeg rigget meg til på stolsekken under ei stor gran. Dermed fikk jeg litt ly fra det dryppende regnet, samtidig som jeg hadde fin utsikt til stiene rådyrene mest sannsynlig ville bruke. Dersom de i det hele tatt kom.

Jeg trakk en gammel fjellduk over skuldrene, sjekket jaktradioen og bega meg til å vente på melding om at hunden var sluppet.

 

Ventetid

Hunden hadde vært løs lenge nå, men ikke en lyd var å høre. Joda! Der gikk losen! Langt, langt nede mot elva. Det ble litt forsiktig snakk på radioen. Det var visst en annen hund ute også i dag, på naboterrenget. Kanskje det var den jeg hørte?

Losen gikk noen minutter, men så ble det stille igjen. Lenge. Så! Igjen hørtes en ivrig los nede ved elvebredden. Så hørtes et skudd. Like etter et skudd til. Rådyr felt. Nabolaget fikk i alle fall sikret seg et rådyr denne lørdag formiddagen.

Det ble lenge å vente på ny los. Hvor var bikkja egentlig? Eieren snakket litt i radioen. Han hadde nykjøpt peileutstyr til hunden, men akkurat denne dagen virket det underlig nok ikke. Vel, etter mere venting gikk losen igjen. Denne gang var det helt tydelig VÅR hund som var på sporet! Nede ved elvebredden den også, i et tettere granholdt. Virket som den bare rundet inni der uten å få dyret med seg ut. Kanskje var det været som gjorde at rådyrene valgte å holde seg best mulig skjult i dag?

Losen ble brått borte. Denne gang så lenge at jeg ikke kunne unngå å la tankene drive over i tidens ulvehistorier. Det var tross alt sett ulv i Bjelland for ikke så lenge siden. Mest sannsynlig var dette en streifer som var helt andre steder nå, men når man nå sitter der og lytter og funderer. Det ville jo være fryktelig om hunden ble tatt av ulv mens jeg satt der og lot tankene fly og kulda kom krypende inn under tøyet og nedover langs ryggraden. Ned i støvlene og oppover bena, i et meget målbevisst forsøk på å lage ispinne av gamle Hege. Rådyrjakt er fine saker! For det har jeg nemlig hørt av andre en gang. Akkurat denne lørdagen var jeg i grunnen ikke sikker.

Selvsagt måtte en stor og feit tiur flakse forbi innenfor trygt og godt haglehold mens mine tanker var mer opptatt av muligheten for å fiske fram termosen med rykende varm kaffe. Tiur er ikke så ille på bordet det heller, og når rådyrene hadde andre planer i dag..

 

Godt å ha telt å varme seg i!

Losen gikk omsider igjen, men stadig nede i dette granholtet. Av og til kunne det høres ut til at losen dro oppover til posten min, men endte hver gang der nede. Flere timer gikk på denne måten, og utpå ettermiddagen avtalte vi over radioen at vi skulle samles for pause nede i et militærtelt med ovn og masse ved. Noe jeg uten antyning til protester gikk med på. Bare jeg nå klarte å reise meg fra stolen..

---------

Etter en times tid i teltet, med niste og kaffe/m. småprat gjorde vi et nytt forsøk på rådyrene. Ettersom dette nye forsøket endte på samme måte som det føste finner jeg det like godt å be leseren om å lese første del en gang til. Så slipper jeg å skrive det samme en gang til.

Vel hjemme igjen, med noe tid foran ovnen og rykende varm kakao var det tid for oppsummering. Vi fikk ingen rådyr denne gang, men vi fikk massevis av frisk luft, og en tross alt spennende dag til skogs. Og jeg personlig fikk erfare at drift av nettsider lett kan gå ut over jaktkondisen. Og nå, med varmen behørig restaurert i kroppen er det ingen tvil:  Jeg gleder meg til neste gang!

Selvsagt! 

Tekst og foto: Hege Pedersen

Treff: 2490