Mobiltelefonen min vekket meg kl. 04:00.  Jeg skulle på beverjakt, og for anledningen hadde jeg satt opp en lavvu inne i terrenget, ikke så langt fra stedet der jeg skulle jakte. I forveien hadde jeg brukt en del tid på å sondere terrenget og gjort meg kjent med de nyeste spiseplassene. Spennende! En brødskive og en kopp kaffe nå, så..

Tekst og foto: Privat

Jeg ville begynne tidlig, slik at jeg fikk rigget meg til på posten i god tid før det ble skytelys. Været var mildt, med en del tåke liggende over myra jeg skulle til. Denne myra hadde flere dype kanaler der beveren beveget seg til og fra, travelt opptatt på beverens vis. Jeg må forresten innrømme at jeg er meget fascinert av beveren og dens evne til å bygge store dammer. Stemme opp bekker og sig til det ender med en real dam. For ikke å snakke om beverhytta, med åpningen under vannflaten, trygt skjermet for de fleste rovdyr. Dessverre legger de rett som det er plantefelt under vann også, og det var et slikt sted jeg skulle til nå. Grunneieren hadde bedt meg forsøke å ta de dyrene som la plantefeltet hans under vann.

Det var et lite stykke å gå, men denne gang slapp jeg i alle fall å knase meg fram på frossen mark. Tåka kunne imidlertid bli et problem dersom den ikke lettet litt. Myra jeg skulle til var altså egentlig et plantefelt, men da jeg sjekket området dagen i forveien så jeg at feltet nå framstod som ei myr med mye vann og døde ungtrær.

Vel framme beveget jeg meg så stille som mulig opp på en liten høyde til venstre for myra, der jeg visste jeg ville ha god oversikt over kanaler og ferske spiseplasser. Tvers over lå det ei beverhytte også. Her hadde beveren tydelig planer om å være en stund.

Det var mens jeg var i gang med å rigge meg til på stolsekken at jeg hørte den. Beveren. Eller var det tre? Tåka var såpass tett enda at jeg ikke kunne se stort. Mørkt var det også enda. Jeg hørte tydelig flere dyr som gnaget. Et av dem måtte være like foran og under meg. Ufattelig at den ikke reagerte på at jeg kom? Den måtte jo ha hørt meg?

Jeg ble sittende med rifla i hendene, godt innpakket i varmt tøy og en fjellduk. Nå var det vare å vente på skytelys. Spenningen ble selvsagt ikke mindre av at jeg kunne høre gnagingen fra flere dyr ganske tett innpå. En gang hørte jeg et ungtre gå i bakken også. Satt en av beverne på samme høyden jeg satt på? Det begynte etter hvert å bli noe lysere. En halvtime til og jeg burde kunne skjelne  konturer. Timen jeg sånn for meg selv kaller for "skyggetimen". Timen der en trestubbe, stein eller tue ser ut som de beveger seg. Men det var denne hersens tåka, da..

Jeg fikk selvsagt et ubendig behov for å hoste, litt forkjølet som jeg var. Det ble stille der ute. Veldig stille. Men ingen haleplask som varslet om fare. Bare helt stille i flere minutter. Nå måtte jeg bare ikke hoste en gang til!

Tåka lettet litt, og skyggetimen var godt i gang. To av beverne hadde visst begitt seg av gårde til et annet sted, men en av dem satt like ved et eller annet sted. Jeg begynte å studere noen gresstuer nede i vannkanten i kikkertsiktet. "Tenk om den tua hadde vært en bever? Helt perfekt skytehold!"

Tua beveget seg! Tua beveget seg mens jeg satt og så på den i kikkertsiktet. Like etter var jeg helt sikker. Og skuddet falt.

Bever nummer en ble liggende på stedet, i vannkanten. Bra! Selv om jeg ikke skyter før jeg er sikker på å treffe godt er det deilig å få bekreftet at skuddet sitter der det skal.

Beveren var stor. Faktisk den største jeg har skutt hittil. Da den ble veid oppe ved teltet viste den 26,5 kilo rund.

Vel, med en såpass stor bever å drasse på avsluttet jeg morgenens jakt. På tide å komme seg tilbake til teltet og begynne flåinga. En vrien jobb på bever. Og så ville jeg slappe av resten av dagen. Jeg hadde en uke fri fra jobben..