Utskrift
Kategori: Jakt

Jeg kunne høre hvordan Jan gispet og prustet. Båten lå nå helt til ripa i vannet, opplyst av alle lyskilder vi kunne finne. Var det folk inne på land så måtte de kunne se hva som skjedde.

Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte hoppe jeg også. I samme øyeblikk syntes jeg at jeg hørte stemmer inne fra land. ”Hold ut, hold ut! Vi kommer!”

”Kom fort!” rakk jeg å tenke før jeg selv lå og gispet etter luft. Gudhjelpe meg så kaldt det var! Egentlig var jo det mest fornuftige å holde oss i ro, slik at vann oppvarmet av kroppen ikke stadig ble byttet ut med iskaldt vann, men vi måtte forsøke å komme oss litt bort fra den synkende båten. Noen svømmetak senere snudde jeg meg for å sjekke at Jan fulgte med. Samtidig så jeg at båten fortsatt lå som da vi hoppet. Dermed fikk jeg en lynrask tanke om å svømme tilbake til båten. Dersom den likevel ikke ville synke helt kunne vi klamre oss til den til hjelpen kom. Jeg snudde meg igjen for å nevne dette for Jan. Båten var borte.

Hvor ble det av de folkene inne på land? Eller hadde jeg hørt feil da jeg mente at jeg hørte stemmer derfra? Hva gjør vi? Jeg tror ikke det hadde gått mer enn fem-seks minutter siden vi hoppet, men allerede nå begynte tanken om at vi ikke ville overleve å bli påtrengende. Vi besluttet å gjøre et forsøk på å karre oss til lands på egenhånd, til tross for at vi ble hindret av isflak og ei tynn hinne av is. Nærmere land så det enda verre ut.

Vi hadde ikke kommet langt innover før en ny følelse dukket opp. Vannet virket i grunnen ikke så kaldt lenger? Mest som om vi lå under ei god og varm dundyne. Og vi var så merkelig søvnige. Kulden begynte å gjøre sin virkning. Om noen minutter ville vi gli inn i en søvn vi ikke ville våkne fra. Vissheten om dette fikk oss til å kjempe enda hardere for å komme til land. Vi ropte hele tiden om hjelp, og nå kunne vi høre stemmene fra land igjen. Hvorfor kom de ikke?

Jeg svømte hele tiden foran Jan og banet vei i den tynne isen mellom isflakene. Tror ikke jeg holdt mange minuttene før jeg ikke lenger klarte å løfte armene over isen for å brekke vei. Da fortsatte jeg med å bruke haka. Et svømmetak, haka over iskanten og ned med hodet. Nytt svømmetak. Jeg aner ikke hvor lenge vi holdt på slik, men til slutt orket jeg ikke mer. Jeg var søvnig, sliten, og det så ikke ut til at hjelpen kom. Jeg forsøkte å løsne snorene til livbeltet for å la meg synke. Få det overstått. Jeg var så søvnig..

Jeg klarte ikke å løsne snorene. Ikke klarte jeg å løfte armene, og det virket som snorene var frosset til. Det var stille fra Jan der bak. Jeg orket ikke snu meg for å se etter ham. Ville sove.

Jeg hørte stemmer igjen. Ganske nært denne gang. Og jeg så lys fra ei lommelykt. Snart kunne jeg se omrisset av en robåt også, like foran meg. Jeg klarte å løfte høyre arm opp til båtripa, men så gled jeg inn i søvnen. Den som uten hjelp fra disse folkene ville vært ”den store søvnen”. Den man ikke våkner fra. Så, om man ser litt stort på det, kan man si at jeg har opplevd å fryse i hjel. ”Den store søvnen”. Jan også.

Redningen

Det som skjedde derfra og videre har jeg fra de folkene som reddet oss.

Grunnen til at de brukte så lang til på å komme fram til oss var at båtene var frosset fast og måtte hogges løs. De fikk altså løs en robåt som de så dyttet mellom seg oppå isen til de kom så langt ut at isen ble tynnere. Flere av våre redningsmenn gikk selv gjennom isen underveis.

Det var rekvirert redningshelikopter, men da de kom fram til stedet fant de bare sporene etter ulykken i isen. De fikk visst også en melding om at vi skulle være reddet i land, så de reiste tilbake til Stavanger uten oss. Jo, vi var reddet i land og inn i et av husene, der folkene raskt skjønte at helikopteret måtte kalles tilbake. Vi var kraftig nedkjølt og bevisstløse. I forsøket på å gi oss litt varme måtte de skjære av oss tøyet. Det var frosset.

På veien til sykehuset i helikopteret våknet jeg et par ganger, men svimet av igjen. Så, lyden av ambulanse. ”Har det skjedd ei ulykke?” Jeg var ikke klar nok i hodet til å fatte at det var vi som lå i ambulansen. Jeg svimet av igjen.

Da vi omsider lå i hver vår seng på sykehuset mener jeg å huske at en del folk svermet rundt oss og stilte spørsmål. Jeg svarte helt i ørska, det skjønte jeg jo senere, da vi begynte å lese avisene.

En uke etter ulykken var vi på besøk hos våre redningsmenn. Et gripende gjensyn. Blant annet kunne de fortelle at det tok ca. 45 minutter fra de ble oppmerksom på det som skjedde, og til vi var reddet på land. 45 minutter..

Samme uke ble båten hevet. Da den igjen dukket opp til overflaten kunne en av dykkerne fortelle at det hang seks fine kaniner på knaggene sine, og begge haglene lå pent på den benken der vi la dem fra oss før vi hoppet. En av dem hadde en ubrukt patron i kammeret. Ja, jeg husker at jeg hoppet i vannet før jeg trakk av siste skuddet. Jeg trodde ikke jeg ville få tid til det før båten gikk under. Båten hadde et hull på hver side av baugen, stort nok til å gi plass til hele underarmen min på begge sider. Skåret opp av is, og brukket opp av et isflak da vi forsøkte å dytte det til side.

Det er mange år siden dette hendte, men jeg glemmer det aldri. Det har faktisk vært vanskelig å skrive ned denne historien. Det var som å oppleve det hele på nytt.

SLUTT

 

 

Treff: 3733