”JAN! JAN! Vi synker! Vi synker! Finn livbeltene!”

 

Det var den 1. desember 1973. Fem dager før min 18 fødselsdag. Min kamerat og jeg hadde fått låne min fars båt til en jakttur. Vi satte kursen over til ei øy ca. to timers gange hjemmefra.

 

Denne øya har i mange år blitt brukt til å sette ut kaniner, så nå vrimlet det av dem der ute. Det var vanlig for folk å dra ut for å jakte på dem nå og da. Denne dagen var det vår tur. Under ei blek vintersol og stille, kjølig vær dro vi utover.

Det ble flere kaniner på oss. Det var så mange av dem på øya at de skvatt opp mella bena våre og hoppet forvirret til alle kanter. Veldig sky, så det var vrient å komme til skudd. Likevel, da vi i kveldingen bega oss på hjemtur lå det seks fine kaniner i båten.

Etter at sola ble borte under horisonten ble det en del kuldegrader, og med helt stille sjø begynte det å fryse til. Dette la vi ikke merke til. Dermed begynte en svært farlig situasjon å utvikle seg. Ei tynn hinne med stålis og en trebåt i fart er en veldig dårlig kombinasjon. Unge og uerfarne som vi var tenkte vi ikke over dette, og gikk i god fart hjemover, godt beskyttet i ei god og varm kahytt.

Av rutine sjekket jeg med jevne mellomrom oljetrykk og temperatur på motoren. Da måtte jeg ut av kahytten og løfte bort lokket til motorkassa. En times tid etter at vi startet på hjemturen ville jeg foreta en slik rutinesjekk. Straks jeg stod ved siden av motorkassa hørte jeg en underlig, susende lyd. Vanskelig å finne ut hvor den kom fra, men omsider begynte jeg å koble sammen kulde, fart, og trebåt. Jeg kunne ikke se på sjøen at den hadde begynt å fryse til. Det var mørkt, og bortsett fra denne susende lyden så alt normalt ut. Det var det ikke.
Da jeg stakk ut ei åre for å få bekreftet en voksende anelse så jeg det. Vi kjørte i ei tynn hinne med stålis, og hadde sikkert gjort det ganske lenge! Dette kunne ikke fortsette.

Vi var halvveis hjemme, men vi kunne ikke kjøre i is en time til, det var helt umulig. Det var altfor stor fare for at isen ville skjære hull i båten. Vi var i ferd med å passere ei bukt der vi så at det var noen hus innerst inne. Kunne vi kjøre forsiktig inn dit og kaste anker for natta?

Det viste seg at bukta var full av ca. 15 cm tykke isflak, og at det lengst inne lå fast is. Likevel valgte vi å kjøre så langt inn som vi kunne før vi kastet anker. Forsiktig tråklet vi oss mellom drivende isflak. Dyttet forsiktig til noen av dem med baugen. Plutselig oppstod en kraftig suselyd fra motorkassa. Hva nå da? Da jeg løftet lokket for å kikke etter fikk jeg en kraftig vannsprut midt i fjeset! Vi hadde sprunget lekk..

Det var motorens svinghjul som kastet opp vann. Det betydde at båten tok inn mye vann, men det var ikke mulig der og da å se hvor lekkasjen var. Mest sannsynlig i baugen. Det var ingen tvil om at vi var i ferd med å synke. Livbelter fantes i benker inne i kahytten.

Oppå benkene stod det flere kasser med bakkeline full av kroker. Da jeg i hastverket skulle flytte disse klarte jeg å velte en av dem over meg slik at flere kroker satte seg fast i tøyet mitt. Jeg var i ferd med å få panikk. Båten begynte allerede å ligge veldig tungt i vannet, og jeg kom meg ikke løs fra kroker og liner. Vi måtte tilkalle hjelp på en eller annen måte. Mobiltelefoner var jo enda et godt stykke inn i framtiden. Men vi hadde hagler. Mens jeg kjempet fortvilet for å komme meg løs av virvaret inne i kahytten begynte min kamerat å skyte i lufta, i håp om å påkalle oppmerksomhet fra folk i husene der inne.

Omsider klarte jeg å komme løs, og fikk hentet fram livbeltene. Vi fikk dem på oss mens vi fortsatte å skyte i lufta til vi gikk tom for ammunisjon. Da lå båten så lavt i vannet at det ikke kunne være mer enn sekunder igjen før den sank. ”Vi må hoppe, Jan! Vi synker hvert øyeblikk, og risikerer å sette oss fast i masse skrot.” Med et fortvilet blikk på meg hoppet Jan ut i det iskalde vannet..

 Våte kaniner, del 2 >