Utskrift
Kategori: Fiske
Bilde
Foto: Dreamstime.com
Spennende bytte!
Steinbiten har store, skumle tenner. Tenner som drives av kjevemuskler verdig en pitbull og er godt egnet til å knuse ting. Skjell, krabbe, kråkeboller  –eller knærne til en dykker. Har fisken først bitt seg fast i noe er det ikke enkelt å overtale den til å slippe, det vet alle som har fått steinbit på kroken. Ikke er den så enkel å få livet av heller. Å møte en steinbit ”ansikt til ansikt” under et dykk 15 meter under vann kan skremme de fleste. Også meg. Det er to steinbitmøter jeg aldri glemmer, og nå skal jeg forsøke å fortelle litt om dem.
Skrekken
For noen år siden var jeg sammen med en kamerat og drev ”kosedykking” et sted i skjærgården like vest for Kristiansand. Vi kikket litt etter et skipsvrak som skulle ligge et sted i samme området. Gamle skipsvrak er ikke enkle å finne, så etter en stund ga vi opp dette og begynte å se etter fisk i stedet. Vi holdt oss på 10-20 meters dyp, og det var først og fremst steinbit vi var ute etter. I dette tilfellet svømte vi langs sandbunn inne i ei bukt. Jeg hadde fått øye på et gammelt, rustent oljefat som stod for seg selv. Rundt fatet vokste det en del stor tare, så jeg la meg helt nede mot bunnen og begynte å svømme nærmere for å undersøke om det kunne ligge noe spennende der inne.

Da jeg nesten hadde nesa inne i taren oppdaget jeg en svær, grå fiskehale. ”Lurer på hvordan det ser ut i andre enden”, tenkte jeg, og bega meg til å svømme rundt fatet, stadig nærmest krypende langs bunnen. Som våpen hadde jeg bare dykkerkniven. Jeg holdt på å skrike høy da jeg plutselig, og mye tidligere enn forventet, støtte på ”den andre enden”. En enorm, åpen steinbitkjeft. Ca. 30 cm foran nesa mi.

Jeg kunne kjenne at jeg fikk gåsehud. Kan man kaldsvette under vann? Jeg kan i alle fall, det vet jeg nå. Den følelsen jeg hadde akkurat da kan bare beskrives som ren og skjær skrekk. Om den kjeften biter til over hodet mitt..

Sakte begynte jeg å ake meg bakover. Sakte, sakte. Inntil jeg hadde fått en drøy meter mellom oss. Da slapp jeg litt luft inn i oppstigningsvesten, slik at jeg sakte begynte å stige. Uten å bevege annet enn øynene. Steinbiten er en bunnfisk og følger svært sjelden etter et bytte oppover. Mens jeg sakte steg mot overflaten lurte jeg på om denne steinbiten hadde lest sin naturfag. Hele tiden ventet jeg å kjenne store, grove knusetenner som glefset tak i meg. Men neida, det gikk greit, og jeg slapp unna. Rystet, men med en erfaring rikere. Hvor stor fisken var? Aner ikke, men den så ut til å kunne være nesten like lang som meg selv.

Fornærmet steinbit
Dykkerkompisen og jeg var på steinbitjakt. Som våpen hadde vi i tillegg til dykkerkniven hawaiislynger, en form for spyd med en solid strikk i den ene enden og en spiss med mothaker i den andre. Strikken holdes med samme handa som holder i spydet, og blir strammet ved å føre handa så langt opp langs spydet som mulig. Fisken ”skytes” ved å løsne grepet rundt spydskaftet slik at spydet ble slynget framover med stor kraft ved hjelp av strikken.

Kompisen ga tegn til at han ville en tur opp til overflaten, der vi hadde en kano liggende. Vel oppe fortalte han at han ville tømme nettet sitt. Han hadde nemlig en irritert steinbit oppi der, og den glefset hele tiden etter fingrene hans. Fisken var vel på ca. 3 kilo, og han hadde klart å få den oppi nettet uten å drepe den.

Da vi like etter var nede på bunnen igjen fikk jeg øye på enda en steinbit. En ganske stor en. Ivrig og dum som jeg var gikk jeg rett til angrep med slyngen min. Siktet etter nakken til fisken, men bommet. Klarte å skrape hull i nakkeskinnet dens, det var det hele. Men det var nok for denne steinbiten. Den ble fornærmet og gikk til angrep.
Jeg svømte bakover mens jeg holdt en form for sittestilling. Steinbiten kom mot meg med åpen kjeft, og jeg ble så forvirret at jeg bommet med neste skudd også. Siktet like inn i kjeften på den, men bommet. Fisken snudde, tok fart og kom mot meg igjen med åpen kjeft. Og jeg svømte bakover i samme stilling som før mens jeg gjorde meg klar til enda et skudd. Samtidig for det en tanke gjennom hodet mitt: ”biter den, ikke skrik!”  Med 20 meter vann over hodet lønner det seg nemlig lite å skrike. Jeg fikk et glimt av dykkerkompisen min som fulgte det hele sånn litt på avstand. Var da svært som han sender opp bobler?

Vel, jeg fikk raskt annet å tenke på, for nå angrep steinbiten igjen. Direkte mot mitt høyre kne. Denne gang traff jeg. Inn gjennom kjeften og ut gjennom nakken. Fisken så ikke ut til å merke det en gang, men kom svømmende opp langs skaftet til slyngen. Kniven ble dratt fram, og straks etter hadde jeg kuttet nakkemusklene til steinbiten, og ”deaktivert” den. Nok fiskejakt for i dag. Best å komme seg i land med byttet.

Vel inne på land spurte jeg kompisen om dette med alle boblene han produserte mens jeg sloss mot fisken. ”Jeg skulle jo hjulpet deg, Hege, men synet av deg svømmende baklengs i sittestilling med en sinna steinbit etter deg var så komisk at jeg holdt på å flire meg fordervet!”

Jaja..

Dykking er gøy!

Den sinte steinbiten? 6,5 kilo. Nydelig mat!


----------------------------

Treff: 6647